Hypereosinofile syndromer

Hva er hypereosinofile syndromer?

Hvite blodlegemer består av flere undertyper som granulocytter, lymfocytter, monocytter og eosinofile celler (eosinofile granulocytter). Ved undersøkelse av et farget utsnitt av blodet i et mikroskop ses de eosinofile cellene som hvite blodceller fyllt av små, oransje korn. I et normalt blodutstryk utgjør eosinofile granulocytter 1-4 prosent av totalt antall granulocytter. Under infeksjoner med parasitter øker antallet eosinofile granulocytter. Et unormalt høyt antall eosinofile granulocytter i blodet betegnes eosinofili.

Hypereosinofile syndromer er en gruppe forstyrrelser karakterisert ved betydelig overproduksjon av eosinofile, og der store mengder eosinofile celler trenger inn i vevet (infiltrasjon) og frigjør stoffer som forårsaker skade på mange organer. I typiske tilfeller er en rekke organer angrepet, eksempelvis hjerte, magetarm, hud, lunger, hjerne og nyrer. Hypereosinofile syndromer omfatter en rekke forskjellige sykdommer som kan arte seg ulikt.

Nye molekylærbiologiske undersøkelser har gjort det mulig å skille ut flere spesifikke sykdommer, og det antydes at begrepet "hypereosinofile syndromer" med tiden vil opphøre.

Hypereosinofile syndromer er sjeldne tilstander. De fleste pasienter diagnostiseres i alderen 20 til 50 år.

Årsaker

Noen tilfeller av hypereosinofilt syndrom forblir uoppklarte og der man ikke finner noen årsak til tilstanden (idiopatisk). I andre tilfeller foreligger feil på arveanleggene (kromosomendringer) eller feil i det systemet som produserer hvite blodlegemer. I dag kjenner vi den spesifikke årsaken til flere av formene for hypereosinofili, men det er usikkert hvilken andel av pasienter med uforklarlig hypereosinofili som kan knyttes til disse årsakene, fordi vi mangler god diagnostikk til å identifisere disse pasientene.

Ulike organskader

Skader på hjerte, hud, nervesystem, lunger og milt forekommer i 45-60 prosent av tilfellene. Lever, øyne og magetarm involveres sjeldnere (20-30 prosent).

Hjertesykdom

Eosinofil betennelse i hjertemuskulaturen (myokarditt) er en vesentlig årsak til sykdom og død blant pasienter med hypereosinofilt syndrom. En slik hjerteskade utvikler seg via tre stadier:

• Et akutt stadium med celledød (nekrose). Tilstanden er i denne fasen ofte uten symptomer og er vanskelig å oppdage.
• En mellomfase er karakterisert ved dannelse av blodpropp (trombose) inne i hjertet på steder der hjertemuskelen og bindehinnen på innsiden av hjertet (endokard) er skadet.
• Arrvevsfasen. Den ødelagte delen av hjertemuskulaturen erstattes av lite tøyelig bindevev (fibrose). Det begrenser hjertets bevegelighet og reduserer kraften til hjertet. I tillegg kan det oppstå skader på flere hjerteklaffer.

Symptomer og tegn på hjertesykdom oppstår i fasene med blodpropp og arrvevsdannelse. Vanlige symptomer er tung pust, brystsmerter og tegn på hjertesvikt.

Nevrologisk sykdom

Hypereosinofilt syndrom kan kompliseres med hjerneslag, forvirringstilstander og tegn på skader i nervene ute i kroppen (perifer nevropati) i form av endringer i følesansen og eventuelt avgrensede lammelser.

Hudsykdom

Vanlige hudreaksjoner ved hypereosinofili er enten elveblestliknende (angioødem og urtikaria) utslett eller røde, prikker og knuter. Sjeldnere oppstår sår på slimhinnene i munn, nese, svelg, spiserør og magesekk, eller på penis, eventuelt i endetarmen.

Pasienter med angioødem og urtikaria har vanligvis et godartet forløp uten komplikasjoner fra hjertet og nervesystemet. Tilstanden krever vanligvis ikke kortisonbehandling, eller den svarer godt på slik behandling alene. Pasienter med slimhinnesår har ofte en dårligere prognose.

Lungesykdom

Ca. 40 prosent av pasientene med hypereosinofilt syndrom utvikler sykdom i lungene. De vanligste symptomene er kronisk, vedvarende hoste, mens astma forekommer sjeldnere. Pusteproblemene kan skyldes eosinofil infiltrasjon i lungene med etterfølgende fibrose, hjertesvikt eller blodpropp til lungene. Lungeskadene vises hos færre enn 25 prosent på røntgen.

Øyesykdom

Øyesymptomer, i sær slørete syn, kan skyldes små blodpropper som enten flyter med blodet (mikroemboli) eller de oppstår lokalt .

Sykdom i andre organsystemer

Angrep fra eosinofile celler kan føre til betennelser i magesekk, tarm, lever og ledd.

Diagnostikk

Tilstanden starter ofte i det stille og eosinofili oppdages ofte tilfeldig ved at en blodprøve viser at det foreligger et høyt antall eosinofile celler i blodet. Ved fravær av andre mulige forklaringer bør man tenke på hypereosinofilt syndrom.

Hos noen pasienter kan imidlertid sykdomsdebuten vær alvorlig og livstruende som følge av rask utvikling av komplikasjoner fra hjerte eller nervesystem. Når først symptomer foreligger, dreier det seg ofte om slapphet, hoste, tungpusthet, muskelsmerter, angioødem, utslett, feber, netthinneskader.

Blodprøver med telling av de ulike typer hvite blodlegemer er avgjørende for å påvise høyt antall eosinofile celler. Blodprøven troponin vil kunne fortelle om det foreligger skade på hjertet. Andre prøver som tas ved mistanke om tilstanden er leverfunksjonsprøver, EKG, ekkokardiografi, lungefunksjonsundersøkelser og eventuelt vevsprøver fra ulike organ.

I de tilfeller utredningen bekrefter at det foreligger hypereosinofilt syndrom, vil en rekke andre spesialundersøkelser være aktuelle å utføre.

Behandling

Symptomfrie pasienter med uttalt eosinofili kan ha et godartet sykdomsforløp og behøver ingen behandling. Motsatt kan pasienter med alvorlig hypereosinofilt syndrom ha en ekstremt aggressiv sykdom med høy dødelighet om de ikke behandles. Beslutningen om å behandle baserer seg således på sykdomsbildet, laboratoriefunnene og kromosomanalysene.

Aktuelle medikamenter ved hypereosinofile syndromer er kortison, biologiske medisiner (monoklonale antistoffer), tyrosinkinase-hemmere (imatinib), ciklosporin og kjemoterapeutika.

Ved hjertesykdom kan det bli aktuelt å operere for å reparere skadete hjerteklaffer, fjerne skadet hjertemuskulatur, eventuelt fjerne blodpropper.

Oppfølging

Siden skader på ulike organer kan utvikle seg i det stille, og det ikke er noen sammenheng med grad av eosinofili i blodet, så anbefales det at symptomfrie pasienter følges opp jevnlig, for eksempel hver halvår .

Prognose

Prognosen varierer med de ulike undertypene av hypereosinofile syndromer. I tidligere tider var prognosen dårlig hos de med alvorlig sykdom med gjennomsnittlig 9 måneders overlevelse. Senere er prognosen blitt klart bedre som følge av bedre behandling, blant annet med 80 prosent overlevelse etter 5 år i en studie.

Vil du vite mer?

• Blodet
• Eosinofil betennelse i spiserøret
• EKG
• Ekkokardiografi
• Lungefunksjonsundersøkelser
• Hypereosinofile syndromer - for helsepersonell