KvalitetssjekkHva er monoklonal gammopati av usikker betydning - MGUS?
Ofte oppdages MGUS tilfeldigvis på en blod- eller urinprøve hos pasienter som utredes for helseplager eller i forbindelse med oppfølging av annen sykdom.
Kroppens immunsystem inndeles i ytre (hud, slimhinner) og indre forsvar. Det indre forsvaret består av det medfødte og det ervervede. Det ervervede forsvaret betegnes også som det spesifikke immunsystemet.
Det ervervede forsvaret består av celler kalt lymfocytter. Lymfocytter finnes som to hovedtyper: B-lymfocytter og T-lymfocytter. B-celle-immuniteten kalles også humoral immunitet. Den innebærer at kroppen utvikler antistoffer som sirkulerer i blodet og som kan angripe invaderende stoffer, bakterier eller virus.
En fellesbetegnelse på alle antistoffer i kroppen er immunglobuliner. Antistoffer har Y-form og består av to lange og to korte proteinkjeder. Hos mennesker inndeles antistoffene i fem klasser etter deres type av lange proteinkjeder: IgM, IgD, IgG, IgA og IgE. Ved behov kan B-lymfocytter bli aktivert til å danne identiske kopier av seg selv (en klon) som produserer ett spesifikt antistoff.
Ved MGUS produserer én klon ("monoklonal") av B-celler kontinuerlig en liten mengde av ett antistoff eller kun korte proteinkjeder av antistoffet. Konsentrasjonen av proteinet (M-komponenten) i kroppen er såpass lav at tilstanden vanligvis ikke gir symptomer.
Ved en undersøkelse av blodet som kalles for serum-elektroforese (bildet over viser et normalt svar på en slik undersøkelse) kan M-komponenten påvises som en takk oppå gamma-takken. Derfor heter tilstanden "gammopati". Endelsen "-pati" kommer fra det greske ordet "pathos" som betyr sykdom. M-komponenten kan ofte også påvises i døgnurin.
Men, hvorfor "usikker betydning"?
Forekomst
Tilstanden er forekommer forholdsvis hyppig hos voksne, og forekomsten øker med alderen. Rundt én av 30 personer over 50 år har MGUS.
Årsaker
Årsaken til MGUS er ukjent. Man antar at både genetiske og miljømessige faktorer spiller en rolle. MGUS anses som et forstadium til noen former for kreft, for eksempel myelomatose. Bare en liten del av pasientene med MGUS utvikler kreft i løpet av et år. Per i dag har man ikke mulighet til å identifisere pasientene med MGUS som kommer til å utvikle kreft. De fleste gjør ikke det. Derfor har MGUS altså "usikker betydning".
Symptomer og tegn
MGUS gir ikke symptomer. Det er en del av definisjonen at pasienten ikke har symptomer eller kliniske funn på lymfe- eller blodkreft.
Diagnostikk
Elektroforese og immunologisk analyse av blodserum og eventuelt døgnurin bekrefter forekomsten og konsentrasjon av M-komponenten. Avhengig av konsentrasjonen og eventuelt symptombildet vil legen avgjøre behov for videre undersøkelser. Det er vanlig med orienterende blodundersøkelser som måler blodlegemer, lever- og nyrefunksjon, kalsium og andre elektrolytter. Røntgen- eller en lavdose CT-undersøkelse av skjelettet kan bli aktuelt. Ved mistanke om overgang til kreft vil legen vurdere en beinmargsprøve.
Behandling
Behandlingen består av risikovurdering og oppfølging. Med hjelp av laboratorieundersøkelser får legen en viss pekepinn på hvilket risikonivå du som pasient befinner deg på. Avhengig av klinisk situasjon er det vanligvis aktuelt med kontrollintervaller på mellom 3-12 måneder. Det er viktig å møte til kontrollene som legen anbefaler, for å oppdage forandringer i tide. Det finnes en rekke virksomme behandlinger i tilfelle kreft utvikler seg.
Forløp og prognose
Selv om MGUS er et forstadium til visse former for blod- eller lymfekreft, er risikoen for å utvikle kreft forholdsvis liten. Om lag én person av 100 personer med MGUS vil utvikle en slik form for kreft per år. Pasientgruppen med MGUS som har lavest risiko, har en livstidsrisiko på 2 prosent for å utvikle myelomatose eller lignende kreftformer. Lavrisikogruppen utgjør cirka 40 prosent av alle pasienter med MGUS.
