KvalitetssjekkHva er transfusjonsreaksjoner?
En blodtransfusjon (blodoverføring) er en viktig og ofte livsnødvendig behandling ved alvorlige skader eller sykdommer. I norske sykehus er det mange pasienter som får slike transfusjoner, og bivirkninger er sjeldne. Noen ganger kan det imidlertid oppstå komplikasjoner av ulik alvorlighetsgrad. De fleste av disse transfusjonsreaksjonene er ufarlige og går raskt over. I sjeldne tilfeller kan reaksjonene bli svært alvorlige.
Transfusjonsreaksjoner skyldes ofte at infeksjonsforsvaret (immunforsvaret) hos den som mottar blod, reagerer mot produkter i det mottatte blodet. Stoffer i det mottatte blodet kan også i seg selv gi sykdom.
Det er viktig at personer som mottar transfusjoner, kjenner til at reaksjoner kan oppstå. Om du får ubehag i kroppen under eller i etterkant av en blodoverføring, må du umiddelbart varsle helsepersonellet. Dersom det blir konstatert en transfusjonsreaksjon, er det viktig at du forteller om dette hvis du blir innlagt i sykehus ved en senere anledning.
Symptomer
Det finnes mange mulige ulike typer reaksjoner, og symptomene varierer. Den vanligste reaksjonen er såkalt febril transfusjonsreaksjon, en tilstand som gir feber og frysninger i løpet av få timer. Dette er som regel en ufarlig tilstand som ikke behøver behandling. Tilstanden oppstår oftere blant personer som har fått gjentatte blodoverføringer, og blant kvinner som har vært gravide.
Det kan også oppstå allergiske reaksjoner. Vanlige symptomer er da eksem eller elveblest. Allergiske reaksjoner kan være plagsomme, men de blir sjelden farlige. Enkelte kan få tung pust og tette luftveier. Behandlingen varierer ut fra hvor uttalt symptomene er.
En svært sjelden men alvorlig komplikasjon til blodoverføring er hemolytisk transfusjonsreaksjon. Ved denne tilstanden ødelegger mottakerens immunforsvar de røde blodcellene fra blodgiveren. De vanligste symptomene er varmefølelse i armen der du får blod, smerter i korsryggen, hodepine, klemmende brystsmerter, feber, frysninger og rød urin. I alvorlige tilfeller kan det oppstå sirkulasjonssjokk, det vil si en tilstand der blodsirkulasjonen er utilstrekkelig til å møte kroppens behov. Hjernen og nyrene er spesielt sårbare for dårlig blodsirkulasjon. Bevisstheten blir derfor nedsatt og etter hvert opphevet, og den dårlige nyrefunksjonen gjør at urinproduksjonen stopper helt eller delvis opp. Kroppen prøver i en slik situasjon å sende mest mulig blod til de viktigste organene. Huden er et mindre viktig organ og får altså lite blod. Derfor blir huden kald, blek og klam. Hjertet prøver å sende mer blod rundt i kroppen, og derfor øker pulsen. I tillegg faller blodtrykket. Dette er en svært alvorlig tilstand som krever rask behandling.
Transfusjonsrelatert akutt lungeskade er en annen sjelden komplikasjon som inntrer innen seks timer etter blodoverføringen. Antistoffer i givers blod aktiverer mottakers immunsystem, noe som fører til massivt lungeødem - lungene fylles med væske og det blir svært tungt å puste. Det har vist seg at blodplasma fra kvinner som har gjennomgått flere svangerskap, kan inneholde større mengder av disse antistoffene. Det anbefales derfor å bruke plasma som først og fremst kommer fra menn.
I noen tilfeller oppstår sirkulatorisk overbelastning hos mottaker. Det vil si at blodvolumet som er blitt overført, overstiger mottakers kapasitet til å ta imot - du har fått for mye blod. Hyppigst oppstår dette problemet hos pasienter med underliggende hjertelunge-sykdom, nyresvikt eller kronisk anemi, samt blant spedbarn og eldre mennesker.
På 1980- og 1990-tallet var det mye engstelse for at blodoverføring kunne gi smittsomme virussykdommer. Dette gjaldt særlig hiv, hepatitt B og hepatitt C. De siste årene er rutinene for kontroll av blodgivere blitt mye bedre. I tillegg undersøkes alt blod i norske blodbanker grundig for de vanligste sykdommer som kan overføres med blod. Dermed er risikoen for smitte nå blitt svært liten. I mange fattige land er situasjonen imidlertid en helt annen, og blodoverføring i utlandet kan fortsatt være farefullt. Dersom du har mottatt blod i et ikke-vestlig land, bør du oppsøke lege for å utelukke at du har fått en smittsom sykdom.
Diagnosen
Diagnosen stilles som regel ut fra symptomene, legeundersøkelse, blodprøve og eventuelt urinundersøkelse.
Behandling
Behandlingen avhenger av hvilken type reaksjon det er snakk om. Som regel skal blodoverføringen stanses dersom den fortsatt pågår. Lett feber uten andre plager behøver ingen behandling. Vanligvis er det lege som avgjør hvilken behandling som skal iverksettes.
Vil du vite mer?
- Blodoverføring
- HIV
- Hepatitt B
- Hepatitt C
- Transfusjonsreaksjoner - for helsepersonell
