KvalitetssjekkRundt 0,7 prosent av befolkningen i Norge har epilepsi, det vil si ca. 37 000 personer. Forekomsten er høyest blant de yngste og de eldste. Pasientene er svært forskjellige. Mens enkelte kun har noen få anfall i en kort periode, kan andre ha en invalidiserende anfallssituasjon gjennom hele livet. I tillegg til ulike typer anfall har mange pasienter andre problemer av forskjellig karakter, for eksempel angst, depresjon eller hukommelsesproblemer. De kan føle seg ensomme og sosialt isolerte. Sykdommen kan medføre problemer med arbeidsledighet.
Epilepsi kan dessuten være et tilleggsproblem ved en rekke andre hjernelidelser og kan komplisere rehabiliteringen av disse. Med våre nåværende antiepileptika (forebyggende medisiner mot epilepsi) oppnår cirka to tredjedeler av personene med nyoppstått epilepsi anfallsfrihet. Hos mange av de som fortsatt har anfall, kan det oppnås en akseptabel anfallskontroll.
Til tross for at det de siste 20 årene har kommet en rekke nye antiepileptika på det norske markedet, er anfallene fortsatt vanskelig å få under kontroll hos en liten del av pasientene. Generaliserte epilepsier lar seg vanligvis lettere kontrollere med medikamenter enn former for epilepsi som er relatert til et begrenset område i én hjernehalvdel (fokale epilepsier).
Med så store variasjoner i epilepsiens ytringsform, alvorlighetsgrad og tilleggsproblemer, er rehabiliteringsbehovet hos pasientene tilsvarende svært forskjellig. Behovene endrer seg også hos den enkelte pasient over tid, særlig i forbindelse med overgang fra barndom til ungdom og i ulike faser av det voksne liv.
Målet med rehabilitering
Målet med all rehabilitering er å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet. Hos epilepsipasienter kan det være vanskelig å definere en klar start og slutt på rehabiliteringsprosessen, og for mange må den ses i et livsløpsperspektiv.
Til grunn for rehabiliteringsprosessen må det ligge en plan som tar utgangspunkt i hva som representerer livskvalitet for den enkelte pasient samt definerer hvilke tiltak som må iverksettes, til hvilken tid og av hvem. Individuell plan er et verktøy for å se pasientens behov under ett i rehabiliteringsprosessen.
Målet med epilepsibehandlingen er å gjøre pasienten anfallsfri uten sjenerende bivirkninger. Ofte må man imidlertid nøye seg med å finne frem til den medikamentelle behandlingen som gir den beste balansen mellom anfallsreduserende effekt og bivirkninger. Dette fordrer en tett oppfølging og en god allianse mellom behandler og pasient.
Pasientene må lære seg å leve med begrensningene som sykdommen medfører, men likevel leve aktive liv. Dette forutsetter god innsikt i egen sykdom. Det er et mål å utvikle pasientens mestringsevne med sikte på størst mulig grad av selvstendighet og livskvalitet på egne premisser.
