Epiduralblødning

Hva er epiduralblødning?

Blodansamling epiduralt

Inne i kraniet er hjernen dekt av tre hjernehinner: Innerst mot hjernen ligger pia mater (årehinnen), i midten ligger araknoidea, og ytterst ligger den kraftige dura mater. Dura mater er festet til kraniet.

Epiduralblødning betyr "blødning utenfor dura", og er altså en blodansamling mellom dura mater og kraniet. Slike blødninger oppstår som regel ved at en blodåre i kraniet revner, oftest i forbindelse med hodeskader. I over 80 prosent av tilfellene skyldes blødningen en overrevet arterie, pulsåre. Venøse blødninger utgjør 15-20 prosent og utvikler seg langsommere enn arterielle blødninger.

Epiduralblødninger kan oppstå både hos barn og voksne, og det kan være en svært alvorlig tilstand med behov for øyeblikkelig innleggelse på sykehus for operasjon.

Epiduralblødning oppstår ved cirka to prosent av traumatiske hodeskader. Forekomsten er høyere jo mer alvorlig hodeskaden er. Blant de som dør, utgjør epiduralblødning 5 til 15 prosent av alle. Tilstanden forekommer hyppigst hos yngre personer fordi dura med økende alder er tettere festet til kraniet. Således er epiduralblødning sjelden blant personer eldre enn 50-60 år. Forekomsten er hyppigere hos menn enn hos kvinner, i forholdet 4:1, noe som tilskrives at menn langt oftere er utsatt for hodeskader.

Symptomer

Halvparten av de som får epiduralblødning, har kortvarig bevisstløshet etter en hodeskade. Deretter våkner de opp uten særlige symptomer. Blødningen har imidlertid oppstått allerede, og når blodansamlingen vokser, vil den trykke hjernen sammen. Det forhøyede trykket i hjernen er årsak til de symptomene som etter hvert oppstår, vanligvis 1 til 24 timer etter skaden.

De første symptomene etter den forbigående bevisstløsheten er som regel hodepine, kvalme, oppkast og synsforstyrrelser. Deretter kommer kraftig svimmelhet, krampeanfall og redusert bevissthet. Forløpet kan være svært hurtig og ende opp med koma og død, dersom ikke behandlingen skjer raskt.

I andre tilfeller er hodeskaden så alvorlig at pasienten ikke våkner opp fra bevisstløsheten.

Diagnosen

For å fastslå diagnosen er det som regel nødvendig å ta CT-røntgen av hjernen. CT-røntgen viser hvor i hodet blodansamlingen er og hvor stor den er, slik at kirurgen vet om og hvor han skal operere. Noen ganger gjøres også MR, som nok er en mer presis undersøkelse, men som det tar tid å gjennomføre.

Behandling

I enkelte tilfeller der pasienten reagerer godt på tidlige stabiliserende tiltak, kan konservativ (avventende) behandling være tilstrekkelig. I de fleste tilfellene er det likevel nødvendig å lage et hull i kraniet for å stanse blødningen og redusere trykket. Det er vanligvis nevrokirurger som gjør dette. Noen ganger er situasjonen så kritisk at det ikke er tid til å sende pasienten til en nevrokirurgisk avdeling. Da er det nødvendig at en vanlig kirurg utfører prosedyren. En nødprosedyre er å gjøre trepinasjon - det vil si bore et hull gjennom kraniet der blødningen er, for å skaffe avløp for blodet og redusere trykket mot hjernen.

Ofte er det foretrukne inngrepet åpen kirurgi, der kirurgen midlertidig fjerner noe av skallebeinet, får god oversikt over skaden, kan fjerne blodansamlingen i sin helhet og stanse eventuell pågående blødning. Deretter settes beinbiten på plass igjen og såret lukkes.

Av og til er blødningene såpass små at operasjon ikke behøves.

Prognose

Ved rask behandling er prognosen for de fleste god. 90-95 prosent vil bli helt friske igjen. Prognosen er imidlertid avhengig av alvorlighetsgraden av skaden. Jo alvorligere skade, jo dårligere prognose. Ubehandlet er dødeligheten helt opp til 50 prosent. Noen kan etter en slik hendelse få varige hjerneskader og/eller epilepsi og kommer til å behøve epilepsimedisiner.

Vil du vite mer?

• CT-røntgen av hjernen
• Epilepsi
• Epiduralblødning - for helsepersonell