Dopaminerge medikamenter
Ved Parkinsons sykdom foreligger et bortfall av dopaminfrigjørende celler i hjernen, først og fremst i hjernens basalganglier. Formålet med legemidlene som brukes ved Parkinsons sykdom, er å øke dopaminmengden i hjernen fordi det antas at dopaminmangel er hovedårsaken til symptomene. Med et fellesnavn kaller vi disse legemidlene for dopaminagonister eller dopaminerge medikamenter.
Det finnes en rekke ulike medisiner som brukes i behandlingen av Parkinsons sykdom. De medisinene som virker for én pasient, har ikke nødvendigvis like god effekt hos en annen. En medisin som ikke gir bivirkninger hos den ene, kan gi alvorlige problemer hos den andre. I tillegg mister enkelte av medisinene sin effekt etter langvarig bruk.
Fire ulike medikamentgrupper finnes: levodopa, COMT-hemmere, MAO-B hemmere og dopaminagonister. Antiparkinsonmedisiner virker ved å dempe plagene som sykdommen medfører, men uten å påvirke sykdomsutviklingen. De fleste pasientene har god nytte av behandlingen, men effekten taper seg gjerne over tid.
Det er vanlig å starte med levodopa hos eldre og hos pasienter med uttalte symptomer i bevegelsesapparatet. Hos yngre pasienter med Parkinsons sykdom, er det derimot vanlig å starte behandlingen med en dopaminagonist. Dopaminagonister etterligner effekten av dopamin ved å binde seg til dopaminreseptorene. Dopaminagonister er mindre virkningsfulle enn levodopa.
Pasienten som bruker dopaminerge legemidler, bør overvåkes regelmessig for utvikling av impulskontrollforstyrrelse i form av sykelig spilleavhengighet, økt libido, hyperseksualitet, tvangspreget pengeforbruk og impulskjøp, overspising og tvangsspising. Pasienten og omsorgspersoner må gjøres oppmerksom på disse symptomene og revurdering av behandlingen anbefales dersom slike symptomer oppstår.