Informasjon

Behandling av Parkinsons sykdom

Målet med all behandling av Parkinsons sykdom er å forsøke å bremse utviklingen av sykdommen og samtidig lindre symptomene. Det er også en utfordring å finne balansen mellom effekt og bivirkninger.

Illustrasjonsfoto
Illustrasjonsfoto

Hopp til innhold

Det finnes en rekke ulike medisiner som brukes i behandlingen, og opplegget må nøye tilpasses den enkelte pasient. De medisinene som virker for én pasient, har ikke nødvendigvis like god effekt hos en annen. En medisin som ikke gir bivirkninger hos den ene, kan gi alvorlige problemer hos den andre. I tillegg mister enkelte av medisinene sin effekt etter langvarig bruk.

Alt dette gjør det nødvendig med god og regelmessig kontroll og oppfølging av lege. Dette er spesialisert behandling som krever kontakt med både nevrolog og fastlege. Ved Parkinsons sykdom er det også svært viktig at du ikke begynner med nye medisiner eller slutter å ta medisiner uten å ha snakket med lege først. Den medisinske behandlingen starter når pasienten har behov for den.

Effekten endres oftest ved årelang behandling og etter hvert som sykdommen skrider frem. Det oppstår forskjellige langtidsbivirkninger, mer eller mindre uttalt svikt av hver enkelt legemiddeldose og psykiske bivirkninger, bl.a. tretthet, en tid etter inntak av legemiddel.

De senere årene er det gjennom forskning vist at en type medisiner (MAO-B-hemmere) kan forsinke sykdomsutviklingen, og denne medisinen tilbys derfor nå til de fleste så snart diagnosen er stilt. De øvrige medisinene som er aktuelle ved Parkinsons sykdom (antiparkinsonmidler), virker ved å dempe plagene som sykdommen medfører uten å påvirke sykdomsutviklingen. De fleste pasientene har god nytte av behandlingen, men hos enkelte kan bivirkningene bli plagsomme. Hver enkelt medisin har sine bivirkninger, men graden av bivirkninger varierer mye fra person til person. Et vanlig problem ved alle antiparkinsonmidlene er at de kan gi tretthet i kortere eller lengre tid etter inntak. Dette gjelder særlig for eldre pasienter, og sent i sykdomsforløpet.

Levodopa

Levodopa er det mest effektive legemidlet ved Parkinsons sykdom. Det finnes per i dag ikke noe klart svar på om man skal starte behandlingen med levodopa eller dopaminagonist. Til eldre parkinson-pasienter som trenger rask og effektiv behandling, vil mange nevrologer starte med levodopa. Til yngre parkinson-pasienter vil noen starte med dopaminagonist og etter hvert eventuelt gi tillegg av levodopa. Levodopa kalles også L-dopa, aktuelle preparater er Madopar® og Sinemet®. Levodopa omdannes til dopamin i hjernen, og erstatter derfor det dopaminet som mangler.

Disse medisinene gis som tabletter eller kapsler. De bør tas til faste tider, 1/2 - 1 time før måltid, og det gis vanligvis 2-4 doser i døgnet. Det er viktig med en gradvis doseøkning i begynnelsen, spesielt hos eldre.

Enkelte pasienter kan merke bivirkninger av samme type som nevnes under dopaminagonister.

Effekten av levodopa avtar vanligvis etter noen år. Det første tegnet på at virkningen er i ferd med å avta, er at dosene varer for kort. I slike situasjoner er det viktig å samarbeide med nevrolog for å justere dosering. Det kan være aktuelt å kombinere levodopa med dopaminagonist, ev. med COMT-hemmer som øker effekten av levodopa. Men her er det mange individuelle løsninger.