Informasjon

Rehabilitering etter ryggmargsskade

Skader i ryggmargen gir varige nevrologiske utfall. Den ryggmargsskadde må derfor trenes opp til å mestre et liv der han eller hun er lam i nedre del av kroppen.

Hopp til innhold

Ryggmargsskaden

Skader i ryggmargen gir varige nevrologiske utfall. Det betyr at eventuelle lammelser og bortfall av følesans nedenfor skadestedet ikke vil bli bedre med tiden. Den ryggmargsskadde må derfor trenes opp til å mestre et liv der han eller hun er lam i nedre del av kroppen. Det betyr at den delen av overkroppen som har kraft og førlighet, må trenes opp til å utføre en del nye oppgaver. Den ryggmargsskadde må også trenes i å komme seg opp i og ut av rullestol, og vedkommende må lære seg en del teknikker for å løse problemer knyttet til bl.a. vannlating og avføring.

Rehabilitering

Rehabilitering

Foretas av tverrfaglig spesialisert team så snart den akutte fasen er over. I Norge er denne funksjonen sentralisert til Ullevål/ Sunnaas sykehus, Haukeland sykehus og St. Olavs Hospital i Trondheim. Skadenivå, skadeomfang og kompliserende skader påvirker hvilke rehabiliteringstiltak som settes inn, og deres innbyrdes rekkefølge.

I den tidlige rehabiliteringsfasen er det en gradvis overgang fra den overvåkningen som utføres i akuttfasen, og til en mer aktiv opptrening der pasienten må bidra. Tidlig i fasen er den skadde medisinsk stabil, men ikke frisk, og preges av de nevrologiske utfall, langvarig sengeleie og av muskelsvinn og nedbrytning av kroppsvev under skadenivå. Pasienten behandles derfor fortsatt i en periode med relativt beskjeden egeninnsats. Utover i perioden økes kravene til egeninnsats når det gjelder å trene opp funksjoner og daglige aktiviteter. Hele rehabiliteringsperioden varer i de fleste tilfeller 3-4 måneder.

Opptrening

Målet med rehabiliteringen er at den ryggmargsskadde skal fungere mest mulig selvhjulpen i forhold til de restfunksjoner han eller hun har. Det betyr at opptreningen innebærer å lære seg å løse dagliglivets mange oppgaver med den skaden man har: å komme seg ned i og opp av sengen, å utføre toalettfunksjoner, å lage seg mat, å komme opp i og ut av en rullestol, å komme seg inn i en bil, etc. For de med skader høyt oppe i nakken vil det aldri være mulig på egen hånd å utføre disse funksjonene.

Planleggingen av hva man skal gjøre resten av livet, starter også i denne fasen. For noen kan det være aktuelt å komme tilbake til en tidligere jobb, for andre er det nødvendig med omskolering og start på ny utdannelse. For alle er det nødvendig at endringer blir gjort i hjemmet. På slutten av rehabiliteringsperioden er det viktig med flere hjemmebesøk for å teste ut om forholdene er lagt tilfredsstillende til rette for å klare å leve hjemme.

Sirkulasjon

Blodfortynnende behandling (antikoagulasjon) med Marevan og bruk av elastiske strømper på bena fortsetter, ev. kombinert med andre medikamenter som bidrar til å heve blodtrykket som ofte kan være litt lavt. For enkelte med skader høyt oppe i ryggen og nakken kan det lave blodtrykket være et problem. De blir svimle og uvelle når de kommer opp fra liggende stilling. Etter hvert vil tilstanden bedre seg av seg selv.

Vannlating

Siden den ryggmargsskadde har mistet kontrollen over vannlatingen, må urinblæren tømmes ved å sette inn et kateter. Hvis håndfunksjonen er bevart, vil man trene opp pasienten i å kateterisere seg selv. Med timers mellomrom fører pasienten inn et kateter, tømmer blæren og trekker kateteret ut igjen. I andre tilfeller vil man la kateteret ligge inne konstant. Dersom det er problemer med kateteriseringen, opereres det inn et kateter gjennom huden for en kort periode.

Problemet med kateterisering er at det gir stor risiko for urinveisinfeksjoner og for dannelse av steiner i urinblæra. Begge deler krever behandling. Urinveisinfeksjoner må behandles med antibiotika for å unngå at infeksjonen sprer seg opp til nyrene og eventuelt ut i blodet. Særlig de første månedene etter skaden er det viktig å holde urinveiene frie for bakterier.

Tarmtømning

Heller ikke tarmen har man kontroll over etter en ryggmargsskade. Derfor starter man tidlig med å innarbeide faste rutiner for tarmtømning. F.eks. består det av en avføringstablett om kvelden og et miniklyster en halv time før tarmtømning hver annen morgen. Tarmtømning kan stimuleres ved å trykke/ klemme/ presse mot endetarmen. For å holde avføringen myk er det viktig med et fiberrikt kosthold.

Forebygging av trykksår

Trykksår
Trykksår

Fordi den ryggmargsskadde er ute av stand til å registrere ubehag og smerter fra de lammede områdene, er det en konstant fare for utvikling av trykksår. Den skadde (og omgivelsene) må derfor lære seg rutiner som forebygger slike sår. Både når vedkommende ligger og sitter er det nødvendig med stillingsforandringer og leieforandringer som avlaster trykket fra utsatte hudområder. Sengens underlag er svært viktig og sitteputer i alle seter skal være spesielt tillaget.

Mobilisering og kalksvinn

Det at man hele tiden er i ro, medfører kalksvinn fra skjelettet og øker på sikt faren for beinbrudd. Mobilisering, det å komme seg opp fra sengen, forebygger i noen grad avkalkningen av skjelettet, men alle pasienter med ryggmargsskade får uttalt beinskjørhet i bena. Mobilisering er dessuten gunstig for blodtrykksreguleringen og styrker det øvrige muskel- og skjelettapparatet.

Seksualfunksjon

Seksuell orgasme er ofte svekket som følge av manglende eller nedsatt følesans.

Kvinner med ryggmargsskade kan ha nedsatt eller manglende utskillelse av "safter" i skjeden og bør derfor bruke vannbasert krem i forbindelse med samleie. Kvinnens fruktbarhet er normal, men ved graviditet kan det de siste måneder være økt tendens til urinveisinfeksjoner. Ved fødselen kreves særlig overvåkning, bl.a. fordi muskulaturen i bekkenbunnen ikke kan delta i utdrivingen av barnet.

Hos mannen gir ryggmargsskader problemer med ereksjon, sæduttømning (ejakulasjon), orgasme og befruktningsdyktighet (fertilitet) på grunn av bortfall av eller påvirket forbindelse mellom hjernesentre og kjønnsorganene. Lystproblemer har vanligvis psykogene årsaker. Ereksjonsproblemer kan avhjelpes med medikamenter. De fleste ryggmargsskadede menn kan få egne barn.

Mannen kan med Viagra eller andre ereksjonsmiddel i 70-80% av tilfellene få ereksjon. Hvis ereksjonen ikke er langvarig nok, kan det anvendes en ring rundt penisroten (snakk med helsepersonellet om dette), som dog ikke må anvendes lengre enn 30 min. Hvis Viagra ikke virker, vil de fleste kunne oppnå ereksjon ved å sprøyte inn et ereksjonsmiddel i penis. Sæduttømning kan fremkalles ved hjelp av vibrasjon av penis hos 70-80%, og de øvrige vil vanligvis kunne få sæduttømning ved elektrostimulering i endetarmen. Befruktningsevnen er nedsatt på grunn av dårlig sædkvalitet. Kunstig befruktning kan være et aktuelt tilbud.

Spastisitet

Kramper og sterke muskelstramninger kan være et problem for mange. Det behandles i utgangspunktet med uttøyninger og bruk av legemidler. I uttalte tilfeller kan det opereres inn en pumpe som sprøyter inn et muskelavslappende middel (baclofen) direkte inn i ryggmargskanalen. Elektrisk stimulering blir unntaksvis benyttet. Det finnes flere medikamenter enn baklofen som kan ha effekt og botulinumtoksin A brukes ved lokalisert spastisitet

Kroniske smerter

Mange pasienter klager over smerter lokalisert til skadenivå eller under dette. Smerten kan være vanskelig å behandle. Siden den kan bli langvarig, er det viktig at pasient og lege sammen finner frem til et regime som gir best mulig effekt og som minsker faren for utvikling av narkomani. Dog vil noen få ha behov for og nytte av opiater. En lang rekke medikamenter kan forsøkes som alternativ til de vanedannende. Aktivisering av pasienten er imidlertid den mest effektive smertebehandling.

Vil du vite mer?