Informasjon

EMG og nevrografi

Undersøkelsen

Apparatur

Overflateelektroder (små metallplater) plasseres oppå huden når nerveledningshastigheten skal måles. Hvis det også skal gjøres EMG, må nåleelektroder (små metallnåler) stikkes inn i muskelen. Disse elektrodene måler og registrerer elektrisk spenning som lages av muskelfibre eller nervefibre. De elektriske signalene ledes deretter inn til selve EMG-apparatet hvor de forsterkes og kan studeres på en skjerm (et oscilloskop). Signalene kan også omformes til lyd slik at undersøkeren kan bedømme signalene både ved hjelp av syn og hørsel.

Apparatet har dessuten en elektrisk stimulatorenhet som benyttes til å lage impulser (aksjonspotensialer) i perifere nerver. På oscilloskopet kan man avlese tiden det tar fra stimulus aktiverer den perifere nerven til det kommer elektrisk svar i den muskelen som mottar nerveimpulser fra nerven. Det stimuleres minst to steder langs nerven. Avstand måles. Deretter kan den motoriske ledningshastigheten i den perifere nerven beregnes.

Hvordan foregår undersøkelsen?

Du vil som regel ligge under undersøkelsen, men den kan også utføres mens du sitter. En jordingselektrode festes til håndleddet eller ankelen. Hvilke muskler og nerver som skal undersøkes, bestemmes ut fra hvilke plager og eventuelle sykdomstegn du har. Under testen vil du bli bedt om å slappe av eller stramme visse muskler på signal fra undersøkeren. Testen består av to deler: Beregning av nerveledningshastighet og måling av muskelpotensiale (EMG). Noen ganger gjøres kun måling av nerveledningshastighet. Total undersøkelsestid er 30-60 min hvis målingen foregår i en arm eller et bein, men den kan vare opptil 2 timer dersom en større del av kroppen må undersøkes.

Nereveledningshastighet

Motorisk ledningshastighet bestemmes ved at overflateelektroder plasseres på minst to ulike steder over den aktuelle nerven, f.eks. i albuen og ved håndleddet. Registreringselektroder dekket med elektrodepasta plasseres over en muskel som mottar nerveimpulser fra den aktuelle nerven, f.eks. tommelens muskler dersom det er medianusnerven som undersøkes. Elektrisk strøm sendes gjennom huden, inn i nerven og det oppstår en nerveimpuls (aksjonspotensiale). Tiden det tar nerveaksjonspotensialet å aktivere muskelaksjonspotensialet, måles. Tiden registreres for hvert av de to stimuleringsstedene langs nerven, avstanden mellom punktene måles og ledningshastigheten beregnes (avstand/tid - oppgis som regel i antall meter per sekund, f.eks. 50 m/s). Nerveaksjonspotensialet går også inn til ryggmargen, hvor det snur (i noen nervefibre), går utover igjen, og ender i den aktuelle muskel. Dermed kan ledningsevne og hastighet bestemmes også i den mer sentralt beliggende del av nerven, såkalt F-respons.

Sensorisk ledningshastighet måles ved at nerven stimuleres på et sted mens det på et annet sted over nerven registreres når det sammensatte nerveaksjonspotensialet passerer.

Myelinskjeden av stor betydning for ledningshastigheten i de perifere nerver. Skader på myelinskjeden, f.eks. ved arvelige polynevropatier, kan gi nedsatt ledningshastighet.

Elektromyografi (EMG)

En tynn nåleelektrode stikkes gradvis og forsiktig inn i muskelen. De elektriske spenninger (potensialer) som muskelfibrene skaper ved muskelaktivitet, registreres med nålen i flere forskjellige posisjoner. Potensialene bedømmes med hensyn til form, bredde og høyde. Undersøkeren flytter litt på nålen uten egentlig å fjerne den, for å se om målingene endres, eller nålen kan trekkes helt ut og plasseres i en annen del av muskelen. Ti til tyve nåleposisjoner kan være nødvendige. Undersøkeren ser normale bølgeformer på oscilloskopet og lytter etter normale svake lyder i hvile. Knatre- eller skranglelyder høres normalt når pasienten spenner musklene. Klager pasienten over smerter, bør nålen flyttes til en smertefri posisjon. Det er som regel lite smerte forbundet med undersøkelsen, selv om ubehaget kan variere fra person til person.

Forrige side Neste side