Informasjon

EMG og nevrografi

Elektromyografi (EMG) og elektronevrografi er to undersøkelser som ofte utføres i samme seanse fordi de utfyller hverandre og bør ses i sammenheng når resultatet vurderes. De måler musklenes elektriske aktivitet og ledningshastigheten i nerver.

Nervesystem og muskler

Nervesystemet inndeles i to hovedområder:

  1. Det sentrale nervesystemet, som består av hjernen og ryggmargen
  2. Det perifere nervesystem, som er de nervene som går ut i kroppen fra hjernen (hjernenervene) og ryggmargen (de perifere nervene).

Det perifere nervesystemet består både av nerver som fører informasjon ut til musklene (motoriske nerver) og nerver som fører informasjon inn til sentralnervesystemet (sensoriske nerver) fra blant annet sanseorganer. Informasjoner og beskjeder i nervesystemet er elektriske signaler som passerer gjennom nervetrådene, ut fra eller inn til sentralnervesystemet. Dersom du skal utføre en bevegelse, sendes et elektrisk signal fra hjernen, via ryggmargen og de motoriske nervene ut til de musklene som må trekke seg sammen eller slappe av for at bevegelsen skal kunne utføres. Nerver og muskler fungerer således som en enhet. Hastigheten som et elektrisk signal beveger seg med i nervene, betegnes nerveledningshastighet. Akkurat som elektriske ledninger i hus er omgitt av isolerende plast, er nervetrådene kledd med et beskyttende fetthylster, den såkalte myelinskjeden. Skader på myelinskjeden vil nedsette nervens ledningshastighet.


Også inne i muskelen utløses sammentrekninger i muskelen av elektriske signaler, såkalte muskelpotensialer. Målinger og tolkninger av elektriske signaler i de perifere nervene og i muskler er hva EMG og nevrografi går ut på.

Hva er EMG og nevrografi?

Elektromyografi (EMG) og elektronevrografi er to undersøkelser som ofte utføres i samme seanse fordi de utfyller hverandre og bør ses i sammenheng når resultatet vurderes.

  • Elektromyografi er nåleundersøkelse av musklers elektriske aktivitet
  • Nevrografi er bestemmelse av ledningshastighet i nerver utenfor ryggmargen, både nerver som fører beskjeder ut til muskler (motoriske nerver), og nerver som sender beskjeder fra følesansene inn til ryggmargen og hjernen (sensoriske nerver)

Undersøkelsene påviser nevromuskulære forstyrrelser, måler nerveledningshastighet og gir informasjon om elektriske egenskaper til skjelettmuskulaturen. Sammen med resultater fra legens undersøkelse av pasienten kan disse testene skille mellom sykdom i nervesystemet og i musklene.

Når gjøres EMG og nevrografi?

EMG gjøres for å skille mellom sykdom i muskelen og sykdom i nerven som fører elektriske impulser ut fra og inn til ryggmargen. Nevrografi gjøres for å påvise generelle sykdommer i perifere nerver (eks. polynevropati), lokale skader på nerver eller nerveskader som skyldes at en perifer nerve er kommet i klem av en eller annen grunn (entrapmentsyndromer).

Pasientforberedelser

Testen krever ingen spesielle forberedelser av pasienten. Det kan være nødvendig å gi beroligende medisin hos barn.

Undersøkelsen

Apparatur

Overflateelektroder (små metallplater) plasseres oppå huden når nerveledningshastigheten skal måles. Hvis det også skal gjøres EMG, må nåleelektroder (små metallnåler) stikkes inn i muskelen. Disse elektrodene måler og registrerer elektrisk spenning som lages av muskelfibre eller nervefibre. De elektriske signalene ledes deretter inn til selve EMG-apparatet hvor de forsterkes og kan studeres på en skjerm (et oscilloskop). Signalene kan også omformes til lyd slik at undersøkeren kan bedømme signalene både ved hjelp av syn og hørsel.

Apparatet har dessuten en elektrisk stimulatorenhet som benyttes til å lage impulser (aksjonspotensialer) i perifere nerver. På oscilloskopet kan man avlese tiden det tar fra stimulus aktiverer den perifere nerven til det kommer elektrisk svar i den muskelen som mottar nerveimpulser fra nerven. Det stimuleres minst to steder langs nerven. Avstand måles. Deretter kan den motoriske ledningshastigheten i den perifere nerven beregnes.

Hvordan foregår undersøkelsen?

Du vil som regel ligge under undersøkelsen, men den kan også utføres mens du sitter. En jordingselektrode festes til håndleddet eller ankelen. Hvilke muskler og nerver som skal undersøkes, bestemmes ut fra hvilke plager og eventuelle sykdomstegn du har. Under testen vil du bli bedt om å slappe av eller stramme visse muskler på signal fra undersøkeren. Testen består av to deler: Beregning av nerveledningshastighet og måling av muskelpotensiale (EMG). Noen ganger gjøres kun måling av nerveledningshastighet. Total undersøkelsestid er 30-60 min hvis målingen foregår i en arm eller et bein, men den kan vare opptil 2 timer dersom en større del av kroppen må undersøkes.

Nereveledningshastighet

Motorisk ledningshastighet bestemmes ved at overflateelektroder plasseres på minst to ulike steder over den aktuelle nerven, f.eks. i albuen og ved håndleddet. Registreringselektroder dekket med elektrodepasta plasseres over en muskel som mottar nerveimpulser fra den aktuelle nerven, f.eks. tommelens muskler dersom det er medianusnerven som undersøkes. Elektrisk strøm sendes gjennom huden, inn i nerven og det oppstår en nerveimpuls (aksjonspotensiale). Tiden det tar nerveaksjonspotensialet å aktivere muskelaksjonspotensialet, måles. Tiden registreres for hvert av de to stimuleringsstedene langs nerven, avstanden mellom punktene måles og ledningshastigheten beregnes (avstand/tid - oppgis som regel i antall meter per sekund, f.eks. 50 m/s). Nerveaksjonspotensialet går også inn til ryggmargen, hvor det snur (i noen nervefibre), går utover igjen, og ender i den aktuelle muskel. Dermed kan ledningsevne og hastighet bestemmes også i den mer sentralt beliggende del av nerven, såkalt F-respons.

Sensorisk ledningshastighet måles ved at nerven stimuleres på et sted mens det på et annet sted over nerven registreres når det sammensatte nerveaksjonspotensialet passerer.

Myelinskjeden av stor betydning for ledningshastigheten i de perifere nerver. Skader på myelinskjeden, f.eks. ved arvelige polynevropatier, kan gi nedsatt ledningshastighet.

Elektromyografi (EMG)

En tynn nåleelektrode stikkes gradvis og forsiktig inn i muskelen. De elektriske spenninger (potensialer) som muskelfibrene skaper ved muskelaktivitet, registreres med nålen i flere forskjellige posisjoner. Potensialene bedømmes med hensyn til form, bredde og høyde. Undersøkeren flytter litt på nålen uten egentlig å fjerne den, for å se om målingene endres, eller nålen kan trekkes helt ut og plasseres i en annen del av muskelen. Ti til tyve nåleposisjoner kan være nødvendige. Undersøkeren ser normale bølgeformer på oscilloskopet og lytter etter normale svake lyder i hvile. Knatre- eller skranglelyder høres normalt når pasienten spenner musklene. Klager pasienten over smerter, bør nålen flyttes til en smertefri posisjon. Det er som regel lite smerte forbundet med undersøkelsen, selv om ubehaget kan variere fra person til person.

Hvilke funn kan man gjøre?

Unormal nevromuskulær aktivitet forekommer ved sykdommer og tilstander i musklene og i de motoriske perifere nervene. Ved EMG vil de elektriske signalenes form og styrke kunne antyde om svekket muskelkraft er forårsaket av muskelsykdom eller av sykdom i perifer nerve.

Ledningshastighetene er normale ved rene muskelsykdommer. Eksempler på muskelsykdommer som kan gi forandringer på EMG, er muskeldystrofier og polymyositt. Ved myasthenia gravis vil vanlig EMG ofte være normalt, men responsen på repeterte nervestimuleringer og en spesiell EMG-undersøkelse (singel fiber EMG) er ofte unormal ved denne sykdommen, som rammer overføring av signal fra nerve til muskel.

Polynevropati er betegnelse på en gruppe sykdommer som rammer de perifere nervene. Ved nevrografi kan det måles nedsatt nerveledningshastighet. Eksempler på slike sykdommer er genetiske defekter (Charcot-Marie-Tooths sykdom), akutt betennelsesreaksjon i perifere nerver eller nerverøtter (Guillain-Barrés syndrom), komplikasjoner til diabetes, skader fra løsningsmidler, alkohol og tungmetaller.

Motor nevron sykdommer skyldes sykdom i de perifere motoriske nervecellene i ryggmargen. Eksempel på en slik sykdom er amyotrofisk lateralsklerose.

Eksempler på andre sykdommer som kan gi skade på nerverøtter og motoriske nerveceller er svulster i ryggmargskanalen, skader, syringomyeli, skiveprolaps med skader i nerveroten og spinalstenose.

Entrapmentsyndromer skyldes (ofte langvarig) trykk mot perifere nerver i områder der nerven går gjennom en trang kanal eller der hvor nerven ligger utsatt til for slitasje. Dette kan gi nedsatt ledningshastighet lokalt i nerven i det aktuelle området. Flere nerver både i armene og beina kan bli rammet av en slik tilstand. Eksempler er carpal tunnel syndrom, ulnaris nevropati, peroneus nevropati, meralgia paresthetica.