Informasjon

Radiofrekvensablasjon

Dette er en behandling som særlig anvendes ved gjentakende episoder med atrieflimmer. Metoden innebærer en nitidig kartlegging av elektriske impulser i hjertet og "brenning" av områder som disponerer for flimmer.

Hopp til innhold

Hjertets elektriske ledningssystem

Hjertets ledningesystem
Hjertets ledningesystem

Hjertet har et elektrisk ledningssystem. Fra sinusknuten, som er et område i høyre forkammer (høyre atrium), utløses elektriske signaler eller impulser. Disse brer seg utover i hjertet gjennom ledningssystemet til venstre forkammer og via den såkalte AV-knuten til begge hjertekamrene (ventriklene). En slik impulsutbredelse følges av en sammentrekning av hjertet. Impulsene utløser altså de sammentrekningene i hjertet som fører til at blod som befinner seg inni hjertet, pumpes ut i kroppens blodårer.

Ved atrieflimmer utløses impulser mye raskere enn normalt fra andre områder enn sinusknuten. Sinusknutens regelmessige signaler, normalt 50 til 80 signaler i minuttet, når ikke frem til AV-knuten, den blir utkonkurrert. Det er elektrisk kaos i forkamrene. Ved atrieflimmer sendes det ut 350 til 600 signaler per minutt. Resultatet blir at forkamrene, atriene, trekker seg sammen mye raskere enn normalt. AV-knuten fanger opp de elektriske impulsene som brer seg ut i atriemuskulaturen, og den sender de raske og ofte uregelmessige impulsene videre ned til ventriklene. Ikke alle impulsene når frem til ventriklene. Ved atrieflimmer trekker ventriklene seg sammen 100 til 150 ganger per minutt, noen ganger helt opp til 200 ganger.

I noen tilfeller foreligger såkalt atrieflutter. Det er omtrent det samme som atrieflimmer, men impulsene brer seg utover litt langsommere, 250 til 350 ganger per minutt.

Atrieflimmer er den hyppigste hjerterytmeforstyrrelsen. Den forekommer hos ca 1,5‐2% av befolkningen, og den øker med økende alder. Atrieflimmer regnes ikke som en livstruende eller farlig hjerterytmeforstyrrelse, men tilstanden kan være meget ubehagelig og plagsom. Faren ved atrieflimmer er vesentlig knyttet til økt risiko for blodpropp.