Informasjon

Hva er årsakene til beinskjørhet?

Hopp til innhold

Hvordan er skjelettet bygd opp?

Skjelettet har mange viktige funksjoner. Det virker som et "stativ" for alle bløtdeler og organer, slik at kroppsvevet holdes på plass. Muskler og sener er festet til beinene, slik at vi kan bevege oss på hensiktsmessige måter. Sårbare indre organer, f.eks hjerte, lunger og hjerne blir beskyttet mot støt og trykk av skjelettet. Inne i rørknoklene blir røde og hvite blodceller produsert. I tillegg er knoklene et viktig lager for flere kjemiske stoffer som er nødvendige i kroppen, blant annet mange mineraler.

Den viktigste strukturen i beinvev er et mykt men sterkt protein kalt kollagen. Lange kollagenfibre strekker seg gjennom knoklene og sørger for styrke og struktur. De sørger også for at beinene har en viss bevegelighet, slik at de kan bøyes litt. Dette gjør at de tåler store belastninger uten å knekke. Mellom kollagenfibrene finnes en rekke andre kjemiske stoffer, blant annet kalsiumforbindelser.

Knoklene inneholder en rekke celler. Noen har ansvar for å bygge opp nytt bein, mens andre bryter ned bein. Skjelettet er altså et levende organ der det skjer tusener av kjemiske prosesser hele tiden, der celler deler seg og dør, og beinvev bygges opp og brytes ned.

Det er en kontinuerlig balanse mellom oppbygging og nedbrytning av bein. Denne prosessen kalles remodellering. Hos barn er oppbyggingen og nydannelsen større enn nedbrytningen, og resultatet blir økt beinmasse. Ved 20-30 års alderen er beinmassen på topp, for deretter å holde seg stabil i 10-20 år. Fra 40 års alderen avtar den med 0,5-1% årlig.

Med alderen er det altså en naturlig prosess at beinene blir tynnere og skjørere. Hos noen går imidlertid nedbrytningen raskere enn det som er normalt. Resultatet kan bli beinskjørhet (osteoporose), en tilstand der beinmassen er vesentlig redusert i forhold til normalverdien.

Hvorfor oppstår beinskjørhet?

Det kan være mange årsaker til tilstanden. Vi skiller vanligvis mellom beinskjørhet uten tilgrunnliggende sykdom (primær osteoporose) og beinskjørhet med tilgrunnliggende sykdom (sekundær osteoporose).

Primær osteoporose

Dette er den vanligste varianten, og den skyldes normale prosesser i kroppen. Ofte skiller man mellom type 1 og type 2 primær osteoporose.

Type 1 kalles også postmenopausal beinskjørhet. Dette er den vanligste varianten hos kvinner mellom 60 og 80 år som får brudd i ryggvirvlene eller håndleddene. Den skyldes den kraftige reduksjonen av det kvinnelige kjønnshormonet østrogen som skjer i overgangsalderen. Østrogen stimulerer nydannelse av bein, og når produksjonen av hormonet faller, øker beintapet betydelig de første årene. Resultatet blir rask svekkelse av skjelettet, og beinskjørhet oppstår hos enkelte.

Menn har som regel kraftigere beinbygning enn kvinner, og derfor større "reservekapasitet" når de blir eldre. I tillegg opprettholdes produksjonen av det mannlige kjønnshormonet testosteron inntil høy alder. Menn er dermed mer beskyttet mot beinskjørhet enn kvinner, og det er sjelden at menn rammes før 70-80 års alderen. Denne varianten kalles type 2 osteoporose og skyldes det aldersbetingede tapet av beinmasse. Type 2 rammer begge kjønn, og arter seg gjerne med lårhalsbrudd hos 70-90 åringer.

En sjelden variant av primær osteoporose kalles idiopatisk betinget osteoporose. Denne formen kan ramme personer av begge kjønn i relativt ung alder, og man kjenner ikke årsaken til hvorfor den oppstår.

Sekundær osteoporose

Sekundær osteoporose skyldes underliggende sykdommer eller bruk av medikamenter som får nedbrytningen av bein til å gå raskere enn nydanningen.

Det er særlig sykdommer som påvirker balansen av kjønnshormoner og hormoner fra skjoldbruskkjertelen og binyrene som kan gi beinskjørhet. Eksempler på slike sykdommer er tyreotoksikose (hypertyreose), hyperparatyreoidisme, Cushings sykdom og nedsatt gonadefunksjon.

Tilstander som påvirker balansen av mineraler (særlig av kalsium) og vitamin D, kan også gi osteoporose. Eksempler er mage- og tarmsykdommer som gir redusert opptak av næringsstoffer (malabsorpsjon, f.eks cøliaki, Crohns sykdom og ulcerøs kolitt) og leversykdom. Nyresvikt, revmatiske sykdommer (f.eks leddgikt og Bekhterevs sykdom), beinmargssykdommer og spiseforstyrrelser i ungdommen er andre eksempler.

Flere legemidler kan gi beinskjørhet. Langvarig bruk av kortikosteroid-tabletter er en vanlig årsak. Slik behandling gis blant annet mot revmatiske sykdommer, andre betennelsestilstander og ved kreft. Også tilførsel av tyreoideahormon (tyroksin) i store doser kan gi beinskjørhet. Det samme gjelder enkelte legemidler som brukes mot epilepsi (antiepileptika), noen cellegiftmidler (cytostatika) og langvarig bruk av heparin.

Vil du vite mer?

Illustrasjoner

Animasjoner