Informasjon

Medikamentell behandling av beinskjørhet

Temaside om Korona

Når skal du bruke legemidler?

Legemidler kan motvirke beinskjørhet på to måter. Enten ved å redusere beinnedbrytningen eller ved å øke beinoppbygningen. De fleste medisinene som brukes i dag, virker ved å redusere beinnedbrytningen.

Alle som behandles mot beinskjørhet, må sikres tilstrekkelig inntak av kalsium og vitamin D som basisbehandling. I tillegg er det aktuelt å bruke spesifikke beinskjørhetsmedisiner der førstevalget er såkalte bisfosfonater.

Bisfosfonater

Disse medisinene reduserer den naturlig forekommende beinnedbrytningen og fører til økt beintetthet og redusert bruddrisiko i ryggvirvler og lårhals.

Det finnes flere ulike typer bisfosfonater, men det er ikke vesentlige forskjeller mellom dem når det gjelder effekt. Det mest brukte (alendronat) tas som tablett en gang hver uke. Det finnes også to bisfosfonater som gis i sprøyteform, vanligvis med tre måneders eller ett års intervall. Den store fordelen med sprøyter er at man ikke risikerer å glemme medisinene. Anbefalt behandlingsvarighet med bisfosfonater er tre til fem år, noen ganger enda lenger.

Opptaket av bisfosfonater fra tarm er lavt, mindre enn en prosent, og hvis midlene tas sammen med mat eller annen drikke enn vann, kan opptaket bli tilnærmet null. Tablettene må derfor tas utenom måltid og svelges ned med vann. De bør tas om morgenen minst en halvtime før maten. Du må sitte eller stå oppreist når du svelger tabletten, og forbli i oppreist posisjon minst en halv time for å unngå at tabletten blir liggende i spiserøret og skade slimhinnen.

RANKL-hemmer

Det finnes også en annen medisintype som reduserer beinnedbrytningen. Virkestoffet denosumab gis en gang hver 6. måned som sprøyte i huden (subkutant). Virkemåten er ulik bisfosfonater, men effekten er omtrent like god. Det er vanlig å anbefale denosumab til personer som ikke får forventet effekt eller plagsomme bivirkninger av bisfosfonater.  

Menn har sjeldnere beinskjørhet, men de behandles idag på samme måte som kvinner. Det vil si med kalsium og D-vitamin, eventuelt kombinert med bisfosfonat eller denosumab. 

Hormonbehandling

Kvinnelige kjønnshormoner (østrogen + gestagen) ble tidligere brukt rutinemessig for å forebygge beinskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner. Slik forebyggende behandling anbefales ikke lenger fordi forskning har vist at østrogen kan øke risikoen for hjertekarsykdom, blodproppsykdom, galleveissykdom og brystkreft. 

Dersom overgangsalderen kommer for tidlig, er det imidlertid vanlig å anbefale hormonbehandling fram til det tidspunktet hvor det er normalt å komme i overgangsalder.

Kvinner som får unormalt tidlig overgangsalder og i tillegg får påvist benskjørhet, anbefales å bruke kjønnshormoner som behandling for benskjørheten. For å redusere risiko for bivirkninger så mye som mulig foretrekker man da å gi hormonene i plasterform - det vil si at medisinen tas opp via huden. 

Et alternativ til østrogen-preparater er det østrogenlignende stoffet raloxifen (Evista®). Preparatet brukes ikke som første valg i behandlingen av osteoporose, men er aktuelt hos personer som ikke tåler bisfosfonater eller østrogen.

Yngre kvinner med langvarig stans i menstruasjonen, eventuelt kombinert med underernæring, kan ha økt risiko for å utvikle beinskjørhet. I slike tilfeller vil vanlige p-piller sannsynligvis motvirke beintap.

Benoppbyggende medisin

Det finnes ett preparat som virker ved å bygge opp ben. Preparatet (teriparatid) er kunstig framstilt, og ligner kroppens eget hormon som kalles PTH - som normalt produseres i biskjoldbrusk-kjertelen. Dette preparatet regnes som enda mer "kraftig" virkende enn de øvrige - og brukes derfor først og fremst ved alvorlig benskjørhet. På grunn av usikkerhet med tanke på bivirkninger er også maksimal behandlingstid to år - deretter må man over på ett av de øvrige benskjørhetsmedikamentene. Teriparatid gis som daglige sprøyter i huden. 

Forrige side Neste side