Informasjon, tilstand

Beinskjørhet, osteoporose

Beinskjørhet er en sykdom i skjelettet som gjør beinstrukturen mer skjør og utsatt for beinbrudd. Beinskjørhet kan skyldes underliggende sykdom, men det vanligste er den aldersavhengige beinskjørheten.

Behandling av beinskjørhet

Behandling av beinskjørhet (osteoporose) har ulike mål. En målsetning er å forebygge beinskjørhet hos kvinner med høy risiko. Behandling anbefales også for å forsinke utviklingen av sykdommen hos dem som har fått påvist osteoporose. Behandling bidrar også til å lindre smerter hos pasienter med etablert osteoporose. 

Behandlingen består av både livsstilstiltak og medikamenter. Ved beinskjørhet som skyldes annen underliggende sykdom, retter behandlingen seg i første rekke mot den underliggende sykdommen.

Ikke-medikamentelle tiltak

Fysisk aktivitet har gunstig innvirkning på skjelettet, men også på muskelstyrken og falltendensen. Derfor anbefales mosjon generelt. Styrketrening av store muskelgrupper er nyttig.

Kostholdet har betydning, særlig er det viktig med tilstrekkelig inntak av kalsium og vitamin D. Anbefalt daglig inntak av kalsium for voksne er cirka 1000 mg per dag. En liter melk gir litt over 1000 mg (1 gram) og 100 gram gulost inneholder cirka 800 mg kalsium. Vitamin D-behovet får man dekket med sollys på kroppen i sommerhalvåret, og ved inntak av fet fisk eller 5-10 ml tran daglig. Anbefalt daglig inntak av vitamin D er 10 µg (400 IE) per dag for de som er under 75 år, og 20 µg etter fylte 75 år. 

Røyking og alkoholmisbruk må unngås fordi begge faktorene bidrar til raskere tap av kalsium fra skjelettet.

Tiltak for å forebygge fall og eventuelt hoftebeskyttere hos dem som har lett for å falle, kan være nyttig for å forebygge brudd.

Medikamentell behandling

Medikamentene som benyttes er effektive, men de er ikke uten bivirkninger. Det er heller ikke sikkert at det er trygt å bruke medisinene over mange år. Det er derfor litt strenge regler for hvem som anbefales medisin. Hovedgruppene er (1) personer med etablert osteoporose (det vil si beinskjørhet og brudd) (2) kvinner med spesielt høy risiko for å utvikle beinskjørhet og (3) beinskjørhet på grunn av annen sykdom.

Medisinene som benyttes mest er såkalte bisfosfonater. Det finnes ulike typer, noen i tablettform og noen som injiseres i kroppen. Det er ingen vesentlige forskjeller på effekten, men man slipper å huske på tablettene dersom medisinen gis direkte i blodet en gang i året (zoledronsyre). I tillegg er det viktig å sikre tilstrekkelig inntak av kalsium og vitamin D - som beskrevet.

Bivirkninger er vanlig ved tablettbruk. Spesielt er man redd for sår og skader i spiserøret. De mest brukte tablettene tas en gang hver uke - de må tas fastende, og en må holde seg oppreist (sitte eller stå/gå) minst en halv time etter tablettinntak for å sikre at tabletten ikke blir liggende i spiserøret. Følg bruksanvisningen nøye.

Det er vanlig å anbefale behandling med bisfosfonater i omtrent fem år, i noen tilfeller utvides dette. 

Tidligere ble hormonerstatning (østrogen/gestagen) anbefalt under og etter overgangsalderen blant annet for å forebygge beinskjørhet. Dette anbefales ikke lenger fordi slik behandling øker risiko for blant annet blodpropp og brystkreft. Hos kvinner som kommer i unormalt tidlig overgangsalder er det derimot aktuelt å behandle med kjønns-hormoner. Da bruker man oftest å gi dette i plaster, fordi den måten å gi medisinen på ikke er forbundet med økt risiko for blodpropp. 

Forrige side Neste side