Informasjon

Hvilke undersøkelser kan gjøres for å påvise beinskjørhet?

23237692

De fleste får diagnosen beinskjørhet først etter å ha hatt ett eller flere brudd. I Norge er det ikke anbefalt å utrede for beinskjørhet som del av den vanlige helseundersøkelsen, eller å gjennomføre screeningprogram i befolkningen. For pasienter som har mange risikofaktorer for å få tilstanden, kan det imidlertid være aktuelt å gjøre enkelte undersøkelser.

Mistanken om beinskjørhet dukker vanligvis opp når personer, særlig kvinner over 60 år, får brudd etter små fall eller støt. Dette kalles lavenergibrudd. Et normalt, sterkt skjelett skal være i stand til å tåle slike støt.

Når mistanken er til stede, eller hos personer som har spesielt stor risiko for beinskjørhet, finnes det flere ulike undersøkelser som kan gjøres.

Blodprøver

Det finnes ingen blodprøver som sikkert kan fastslå om du har beinskjørhet. Ofte er det likevel aktuelt å ta noen prøver for å utelukke eller påvise underliggende sykdommer som årsak til beinskjørhet. Aktuelle prøver er hemoglobin (blodprosent), senkningsreaksjon, kalsium, fosfat, jern, leverprøver, nyreprøver, vitamin D, stoffskifte- og biskjoldkjertel-hormoner, og eventuelt kjønnshormoner.

Røntgenundersøkelser

Røntgenbilder er heller ikke særlig godt egnet til å påvise beinskjørhet eller til å bedømme beintettheten. Metoden er imidlertid førstevalg når det er mistanke om brudd. Slik mistanke kan oppstå ved ryggsmerter eller feilstillinger i ryggen, ved høydetap, eller ved smerter og hevelse andre steder i kroppen.

Vanligvis er det tilstrekkelig å gjøre vanlig røntgenundersøkelse. Noen ganger er det imidlertid nødvendig med mer nøyaktige metoder, f.eks CT eller MRI.

Beintetthetsmålinger

Beintetthetsmåling måler tettheten av kalsium i skjelettet. Ulike røntgenteknikker brukes i målingen, den mest brukte metoden er såkalt DXA (dual-energy x-ray absorptiometry), med måling av beintetthet i hofte og korsrygg. Resultatene angis som T-skår. Den målte verdien sammenlignes med gjennomsnittsverdi for samme kjønn, og angis som statistiske standardavvik. Maksimalverdi for beintetthet oppnås vanligvis rundt 30 års alder. T-skår som er lik eller mindre enn - 2,5 er definert som beinskjørhet. Dersom personen i tillegg har hatt et såkalt lavenergibrudd, kalles tilstanden etablert beinskjørhet (osteoporose).

DXA er den undersøkelsen som sikrest kan fastslå om det foreligger beinskjørhet eller ikke. Beintetthetsmåling er avgjørende for å vurdere sannsynligheten for senere beinbrudd, og vurdere eventuelt behov for medikamentell behandling.

Ved T-skår mindre enn -2,5 og tidligere brudd kan medikamenter mot benskjørhet skrives på blå resept. Det gjelder også for kvinner over 65 år med T-skår mellom -2,5 og -2,0 og tidligere brudd, eller kvinner over 65 år med T-skår lavere enn -2,5 uten brudd. I tillegg kan medisiner skrives på blå resept til personer som gjennomgår, eller der det planlegges langvarig behandling med kortison tabletter.

Beintetthet kan også måles ved såkalt kvantitativ ultralydundersøkelse av hælbein. Metoden brukes mindre, og det finnes ikke godt definerte grenser for hva som er normalt eller unormalt. Kvantitativ CT-undersøkelse er også en mulighet, og brukes i en viss utstrekning dersom DXA-måleutstyr ikke finnes.

Vil du vite mer?

Illustrasjoner