Kvalitetssjekk
De fleste får diagnosen beinskjørhet (osteoporose) først etter å ha hatt ett eller flere beinbrudd. I Norge er det ikke anbefalt å utrede for beinskjørhet som del av den vanlige helseundersøkelsen, eller å gjennomføre screeningprogram i befolkningen. For pasienter som har mange risikofaktorer for å få tilstanden, kan det imidlertid være aktuelt å gjøre enkelte undersøkelser.
Mistanken om beinskjørhet dukker vanligvis opp når personer, særlig kvinner over 60 år, får beinbrudd etter små fall eller støt. Dette kalles lavenergibrudd. Et normalt, sterkt skjelett skal være i stand til å tåle slike støt.
Når mistanken er til stede, eller hos personer som har spesielt høy risiko for beinskjørhet, finnes det flere ulike undersøkelser som kan gjøres.
Blodprøver
Det finnes ingen blodprøver som sikkert kan fastslå om du har beinskjørhet. Ofte er det likevel aktuelt å ta noen prøver for å utelukke eller påvise underliggende sykdommer som kan være årsak til beinskjørhet. Aktuelle prøver er hemoglobin (blodprosent), senkningsreaksjon, kalsium, fosfat, jern, leverprøver, nyreprøver, vitamin D, stoffskifte- og biskjoldkjertel-hormoner, og eventuelt kjønnshormoner.
Røntgenundersøkelser
Røntgenbilder er heller ikke særlig godt egnet til å påvise beinskjørhet eller til å bedømme beintettheten. Metoden er imidlertid førstevalg når det er mistanke om beinbrudd. Slik mistanke kan oppstå ved ryggsmerter eller feilstillinger i ryggen, ved høydetap, eller ved plutselige smerter andre steder i kroppen.
Vanligvis er det tilstrekkelig å gjøre vanlig røntgenundersøkelse, men noen ganger brukes CT.
Beintetthetsmålinger
Beintetthetsmåling måler tettheten av kalsium i skjelettet. Ulike røntgenteknikker brukes i målingen, den mest brukte metoden er såkalt DXA (dual-energy x-ray absorptiometry), med måling av beintetthet i hofte og korsrygg. Resultatene angis som T-skår. Den målte verdien sammenlignes med gjennomsnittsverdi for unge, friske kvinner, og angis som statistiske standardavvik. Maksimalverdi for beintetthet oppnås vanligvis rundt 30 års alder. T-skår som er lik eller mindre enn - 2,5, er definert som beinskjørhet. Dersom personen i tillegg har hatt et såkalt lavenergibrudd, kalles tilstanden etablert beinskjørhet (osteoporose).
DXA er den undersøkelsen som sikrest kan fastslå om det foreligger beinskjørhet eller ikke. Beintetthetsmåling er avgjørende for å vurdere sannsynligheten for senere beinbrudd og vurdere eventuelt behov for medikamentell behandling.
Ved T-skår mindre enn -2,5 og tidligere brudd kan medikamenter mot beinskjørhet skrives på blå resept. Det gjelder også for kvinner over 65 år med T-skår mellom -2,5 og -2,0 og tidligere brudd, eller kvinner over 65 år med T-skår lavere enn -2,5 uten brudd. I tillegg kan medisiner skrives på blå resept til personer som gjennomgår, eller der det planlegges, langvarig behandling med kortison tabletter.
Beintetthet kan også måles ved såkalt kvantitativ ultralydundersøkelse av hælbein. Metoden brukes mindre, og det finnes ikke godt definerte grenser for hva som er normalt eller unormalt. Kvantitativ CT-undersøkelse er også en mulighet, og brukes i en viss utstrekning dersom DXA-måleutstyr ikke finnes.
