Kunstig bukspyttkjertel ved diabetes type 1

Ulemper

Det er to hovedutfordringer med en dobbelt subkutan kunstig pankreas. Den ene er at CGM-målingene er forsinket med minst 6-7 minutter fra man har et glukosenivå i blodbanen, til glukose kommer ut i mellomrommet mellom cellene i underhuden der sensoren befinner seg, og man har samme glukosenivå der. Den andre utfordringen er den forsinkede glukosesenkende effekten av subkutant injisert insulin. Selv ved injeksjon av det mest hurtigvirkende måltidsinsulin, så tar det 45 minutter til maksimalt insulinnivå i blodet nås. Maksimal glukosesenkende effekt ses først etter 1,5 – 2 timer, og selv etter 5 timer har man fortsatt en glukosesenkende effekt. Denne situasjonen gjelder ikke bare for kunstig bukspyttkjertel, den gjelder for alle pumpesystemer og for mangeinjeksjonsregimet og er en universell utfordring i behandlingen av pasienter med diabetes type 1.

Sikkerheten ved en kunstig bukspyttkjertel er også en utfordring. Teknologi kan svikte og feil høy tilførsel av insulin kan raskt medføre hypoglykemi og bli livstruende. Motsatt vil liten eller ingen tilførsel av insulin kunne medføre høyt blodsukker og syreforgiftning (ketoacidose) og medføre en farlig situasjon. Det rapporteres om få slike hendelser, men de kan skje.

Noen pasienter er negative til å bære det tekniske utstyret på kroppen fordi det gjør sykdommen mer synlig.

Det pågår fortsatt mye forskning og utviklingsarbeid for å forbedre systemet med kunstig bukspyttkjertel. Målet er å utvikle et helautomatisk system. Et forskningsmiljø i Trondheim, Artificial Pancreas Trondheim (APT) ved NTNU og St. Olavs hospital, arbeider med nye løsninger og mener at innsprøyting av insulin til bukhulen gjør insulinet klart raskere tilgjengelig for kroppen. Vi kan forvente fortsatte forbedringer av kunstig bukspyttkjertel i årene som kommer.