Informasjon

Type 1-diabetes

Type 1-diabetes debuterer som regel akutt, selv om sykdomsutviklingen kan ha tatt lang tid.

[imported]

Hopp til innhold

Hva er type 1-diabetes?

Type 1-diabetes (tidligere omtalt som "sukkersyke") er en tilstand med vedvarende forhøyet blodsukker som skyldes mangel på det blodsukkersenkende hormonet insulin. Det er en livslang tilstand man kan leve godt med, men det er også en tilstand man kan dø av ved utilfredsstillende behandling.

Før diagnosen er stilt har pasienten nedsatt allmenntilstand, er tørst, produserer uvanlig store mengder urin og taper vekt. Blodsukkeret kan bli så høyt at pasienten blir omtåket eller utvikler koma (diabetisk ketoacidose). Motsatt kan blodsukkeret bli så lavt at det fører til personlighetsendringer og (insulin)sjokk (hypoglykemi).

Type 1-diabetes kan debutere i alle aldre, men som regel før 40 år. De siste 30 årene er sykdomsforekomsten blitt tredoblet. Det er geografiske forskjeller i hyppigheten av type 1-diabetes. Lavest antall nye tilfeller finner vi i Nord-Norge, høyest på Vestlandet og i Midt-Norge.

Årsaker

Sukker er kroppens drivstoff. Sentralt i reguleringen av sukkeromsetningen står hormonet insulin. Insulin bidrar blant annet til at sukkeret kommer seg inn i cellene. Når det skjer, tilføres cellene drivstoff, men samtidig bidrar det til å holde blodsukkeret på et riktig nivå.

Type 1-diabetes er en ren insulinmangelsykdom. Den skyldes at kroppens immunapparat angriper insulinproduserende celler i bukspyttkjertelen (en autoimmun sykdom). De mister etter hvert evnen til å produsere insulin. Utviklingen skjer gradvis, men symptomdebuten er vanligvis akutt.

Hos mange foreligger en arvelig disposisjon for å få diabetes. Tilstedeværelse av noen vevstyper, bestemte proteiner som sitter på celleoverflaten til kroppens celler, øker risikoen for diabetes. De som har en spesielt ugunstig vevstypekombinasjon har 12% risiko for å utvikle type 1-diabetes i løpet av livet, mot 1% i normalbefolkningen. 4% av den norske befolkningen har denne ugunstige kombinasjonen. Ytre faktorer som synes å spille en rolle for å få diabetes, er infeksjon med tarmvirus (enterovirus) under svangerskapet.

Diagnostikk

Type 1-diabetes debuterer som regel akutt med høyt blodsukker. Det er vanlig med forutgående nedsatt allmenntilstand, økt urinproduksjon, tørste og vekttap.

Akuttfase med høyt blodsukker

I denne fasen preges den syke av hyperventilasjon (puster kraftig og hurtig) og det lukter aceton av pusten. Dette skyldes at blodet blir surere (lav pH) etter hvert som det produseres såkalte ketonlegemer. Ketonlegemer produseres som en følge av lavt insulin. Siden insulin er nødvendig for at sukker skal transporteres inn i kroppens celler, må kroppen forbrenne fett i stedet for sukker. Og et biprodukt av fettforbrenningen er dannelsen av "sure" ketonlegemer.

Ubehandlet vil bevisstheten reduseres, den syke glir etter hvert inn i koma og man oppnår ikke kontakt med vedkommende (diabetisk ketoacidose).

Lab-undersøkelser

Diagnosen diabetes mellitus stilles på grunnlag av målinger av langtidsblodsukker og/eller blodsukkeret. Fastende måles blodsukkeret høyere enn 7 mmol/l. Ved høye blodsukkerverdier finner man samtidig store endringer i blodets surhetsgrad. Det påvises også sukker i urinen og langtidsblodsukkeret HbA 1c er forhøyet.

Normalverdier for blodsukker

Normalverdiene varierer noe avhengig av hvilket måleutstyr man benytter. Kortvarige stigninger i verdien kan forekomme ved inntak av sukkerholdig drikke og ved bruk av enkelte medikamenter.

Nedre grenseØvre grense
Blodsukker4,0 mmol/L6,0mmol/L

Behandling

Målet med behandlingen er å sørge for symptomfrihet, høy livskvalitet og normal livslengde. Det er også å forhindre akutte komplikasjoner som alvorlig hypoglykemi (for lavt blodsukker) eller hyperglykemi (for høyt blodsukker). Dessuten bidrar man gjennom behandlingen til å redusere forekomsten av senkomplikasjoner fra blodårer, hjerte, nyrer, nerver, syn. Sentrale ingredienser i behandlingen av diabetes mellitus er et fornuftig kosthold, mosjon, avholdenhet fra tobakksrøyking og sprøytebehandling med insulin som pasienten setter selv.

Kosthold

Diabetikere må ha et sunt kosthold. De bør øke inntaket av umettet fett (plantefett, fisk) på bekostning av mettet fett (kjøtt). Inntaket av melk, finere bakevarer, poteter og sukker bør reduseres og erstattes med grovere kornprodukter med høyt innhold av kostfiber. Matvarer der sukker inngår som en vesentlig del av innholdet, bør unngås i den daglige kosten. Grønnsaker kan spises fritt. Kunstige søtningsmidler kan brukes fritt. Forsiktig søtning med vanlig sukker går også greit.

Mosjon

Fysisk aktivitet reduserer blodsukkernivået.

Insulinbehandling

Ved oppstart av insulinbehandling vil kroppens egen insulinproduksjon ofte ta seg noe opp igjen. I denne fasen er det nok med små doser tilført insulin og blodsukkerkontrollen er god selv uten nøyaktig diabetisk kosthold. Bedringsfasen kan vare i uker, måneder eller år, og vil avløses av nesten total insulinmangel, noe som vil kreve høye tilførte insulindoser. Målet med insulinbehandlingen er å oppnå passende insulinnivåer gjennom hele døgnet, dvs. høye insulinnivå like etter måltidene og lavere nivå mellom måltidene og om natten.

Prognose

Dårlig kontroll av diabetes hos barn og ungdom truer normal vekst og utvikling og kan gi senkomplikasjoner. Dårlig kontroll over lengre tid øker risikoen for tidlig utvikling av sykdommer i hjerte (hjerteinfarkt) og blodårer (hjerneslag og sirkulasjonsforstyrrelser i bena), nyreskader (nyresvikt), skader på nervene i bena (nevropatier) og skader på synet (retinopati). God kontroll minsker risikoen for slike komplikasjoner betydelig og kan gi tilnærmet normale leveutsikter.

Akutte komplikasjoner er for høyt blodsukker (hyperglykemi) og for lavt blodsukker (hypoglykemi). Senkomplikasjoner er først og fremst økt risiko for sykdom i hjerte og blodårer.

Det er svært viktig å være klar over at mange med diabetes også kan ha høyt blodtrykk og høyt nivå av fettstoffer i blodet. Røykestopp, behandling av det høye blodtrykket og de høye fettstoffene er like viktig som behandling med insulin.

Oppfølging

Diabetikere skal kontrolleres regelmessig. Oppfølgingen omfatter egenkontroll og regelmessige kontroller på poliklinikken på sykehuset eller på legekontoret.

Egenkontroll

Alle pasienter med type 1-diabetes må kunne måle blodsukkeret sitt selv. Det er fornuftig å føre dagbok over målingene. Blodsukkeret bør måles flere ganger om dagen, før måltider, før sengetid, før større fysiske utskeielser - minst fire ganger daglig. Blodsukkerverdiene brukes til å styre og justere insulindosene. Hyppige blodsukkermålinger er derfor helt avgjørende for hvor god behandlingen blir.

Kontroller på poliklinikken/legekontoret

Vanligvis bør det foregå hver 3.-4. måned. Rutinekontrollene består av måling av blodtrykk, vekt, HbA1c, fotundersøkelse og diskusjon av forhold som pasienten ønsker å ta opp. Årskontrollen bør fokusere på undersøkelse av blodtrykk, hjerte og lunger, karsystemet (puls i beina), nervefunksjonen i føttene, fettstoffer i blod, nyrefunksjon, urinundersøkelse og EKG. Kontroll hos øyelege bør gjøres årlig etter at man har hatt type 1 diabetes i mer enn 5 år.

Vil du vite mer?

Illustrasjoner

Undervisningsprogram