Sårinfeksjon

Hva er en sårinfeksjon?

Et sår i huden kan være et resultat av en skade, et bitt eller et kirurgisk inngrep. Tross korrekt behandling hender det at noen sår tilheler langsomt. Utfordringen både for deg som pasient og for legen er å avgjøre om dette skyldes infeksjon med bakterier, og om tabletter eller lokal antibiotikabehandling vil være til nytte. En sårinfeksjon er en betennelse forårsaket av bakterier.

Sårinfeksjoner er forholdsvis vanlige, særlig hvis såret har oppstått under urene forhold. Sårinfeksjoner som oppstår etter kirurgiske inngrep (postoperative infeksjoner), er gjennomgående vanskeligere å behandle dersom infeksjonen har oppstått i sykehus, fordi det er der vi finner de mest aggressive bakteriene.

Årsaker

Stafylokokker og streptokokker er de vanligste bakteriene som forårsaker overflatiske infeksjoner oppstått utenfor sykehus. Mer uvanlige organismer kan finnes ved bittsår. Ved kirurgiske sårinfeksjoner varierer funnet av sykdomsfremkallende bakterier med hvor på kroppen inngrepet ble gjort. Særlig i sykehus er det ikke uvanlig at den skyldige bakterien har utviklet motstandsevne mot de fleste antibiotika, såkalte antibiotika-resistente organismer (f.eks. MRSA).

Diagnostikk

I mange tilfeller er det enkelt å stille diagnosen. Typisk er sårtilhelingen forsinket. Det oppstår etter hvert rødhet, hevelse og smerte, ev. pussdannelse i og rundt såret. I noen tilfeller er infeksjonen såvidt uttalt at du kan bli generelt syk og få feber.

Legen tar stilling til om det er nødvendig å ta prøve fra såret. Det vanlige er å ta bakterieprøve kun fra åpenbart betente (infiserte) sår og fra sår som henfaller, øker i størrelse, eller som ikke bedres tross gode betingelser for tilheling. Prøven tas gjerne med en bomullspinne fra selve såret og sendes til mikrobiologisk laboratorium på sykehus. Der dyrkes prøven i noen dager, og laboratoriet identifiserer hvilken type bakterier det er, og de tester ut hvilke antibiotika som virker best på akkurat denne typen bakterier. Det tar 4-6 dager fra prøven er tatt og til bakteriesvaret foreligger.

Behandling

De fleste sårinfeksjoner behandles enkelt med god rengjøring av såret, eventuelt åpning av såret dersom det har dannet seg puss, og antibiotika er unødvendig. Lokale bakteriedrepende midler (antiseptika) brukes i rengjøringen, mens lokale antibiotika sjelden er til særlig gavn. Skulle det vise seg at dette behandlingsopplegget ikke virker, vil du vanligvis få en tablettkur med antibiotika. Ved infeksjoner etter operativt inngrep kan det noen ganger være påkrevd å gi antibiotika direkte i blodet.

Sårinfeksjoner som er dype, som gir hudbetennelse over et større område (cellulitt) eller som gjør deg syk, krever antibiotikabehandling med tabletter mens dere venter på dyrkningsresultatet. Valg av behandling avhenger av faktorer som type og lokalisasjon av sår, om du nylig har hatt liknende hudbetennelse og det foreligger et mikrobiologisk resultat fra den infeksjonsepisoden, og om du er allergisk mot diverse antibiotika. Når dyrkningssvaret foreligger, kan det i noen tilfeller bli nødvendig å skifte antibiotikum.

I meget sjeldne tilfeller oppstår en svært aggressiv infeksjon som raskt "spiser" seg ut i omgivende vev (nekrotiserende bløtvevsinfeksjon). Typisk for en slik tilstand er sterke smerter som ikke står i forhold til det du eller legen ser, bortfall av følesans i det betente området og generell sykdomsfølelse. Ved mistanke om slik infeksjon må det umiddelbart gjøres aggressiv kirurgisk rengjøring av såret.

Postoperativ sårinfeksjon

Lett rødhet rundt såret uten hevelse eller andre tegn skyldes oftest ikke infeksjon. Dette skal derfor ikke behandles. Også ved sårinfeksjon er det oftest unødvendig med antibiotikabehandling. Hos pasienter med lettgradig sårinfeksjon er det vanligvis tilstrekkelig å fjerne bandasje og kirurgisk tape, eventuelt med fjerning av overflatiske sting i tillegg til adekvat sårstell. Kirurgisk rengjøring kan være nødvendig, spesielt ved dyp infeksjon hvor overflatiske og dype suturer fjernes slik at eventuelt puss dreneres tilfredsstillende.

Ved høy feber, allmenn påvirkning eller rask puls kan det være nødvendig med antibiotika, men en kortvarig behandling på 1-2 døgn er ofte tilstrekkelig ved overflatisk infeksjon. Pasienter uten blodforgiftning (sepsis) kan oftest behandles utenfor sykehus med tablettbehandling. Ved dyp infeksjon kan det i starten være påkrevd med intravenøs behandling.

Sjeldne komplikasjoner

Beinbetennelse (osteomyelitt)

Osteomyelitt kan oppstå etter direkte innpoding av bakterier i beinet fra et infeksjonssted. Dette kan være en ødeleggende komplikasjon til en sårinfeksjon og krever spesialistvurdering og spesialistbehandling.

Osteomyelitt bør alltid mistenkes ved ethvert kronisk sår som ikke tilheler tross korrekt behandling, eller ved ethvert sår (særlig ved diabetes) som kan vises å ha kontakt med ben. Røntgen er den første undersøkelsen som bør gjøres, men røntgenforandringene kan imidlertid være forsinket med minst to uker, slik at et negativt røntgenbilde utelukker ikke osteomyelitt. MR eller scintigrafi kan være bedre undersøkelser.

Antibiotika trenger dårlig inn i betent bein, og langvarig antibiotikabehandling er vanligvis påkrevd. Det er derfor viktig å identifisere den infiserende organismen slik at antibiotikabehandling blir mest mulig målrettet. Kirurgi etterfulgt av langvarig intravenøs antibiotikabehandling, vanligvis minimum seks uker, er nødvendig hos enkelte pasienter.

MRSA infeksjon

Selv om det er en sjelden komplikasjon, så øker forekomsten av slike infeksjoner. Funn av antibiotika-resistente stafylokokker (MRSA) er i seg selv ingen indikasjon for behandling. Det er kun ved åpenbar infeksjon at behandling startes. Lokale midler kan brukes hvis infeksjonen er avgrenset. Dersom det foreligger generell sykdom, må det behandles med spesielle antibiotika, gjerne to i kombinasjon.

Vil du vite mer?

• Osteomyelitt
• Nekrotiserende bløtvevsinfeksjon
• Sårinfeksjon - for helsepersonell