Informasjon

Hudlymfom (mycosis fungoides)

Mycosis fungoides er lymfekreft i huden - kutant T-cellelymfom - forårsaket av en type hvite blodceller som kalles T-lymfocytter. Tilstanden kan arte seg på ulike måter.

Hopp til innhold

Hva er mycosis fungoides?

Mycosis fungoides
Mycosis fungoides

Mycosis fungoides er lymfekreft i huden - kutant T-cellelymfom - forårsaket av en type hvite blodceller som kalles T-lymfocytter. Tilstanden kan arte seg på ulike måter. Hyppigst presenterer tilstanden seg som flate, tynne flekker eller svulster.

Mycosis fungoides forekommer svært sjelden, ca 10 ganger i året i Norge. Menn utgjør 2/3 av pasientene, og tilstanden er vanligere blant mørkhudete.

Symptomer

  • Tørre, lett skjellende, velavgrensede hudforandringer
  • Hudforandringene er gjerne lokalisert nederst på overkroppen og på baken
  • Forandringer kommer etter hvert i andre områder, og ofte dannes det fortykkelse av huden i håndflater og fotsåler
  • Hos noen kan det utvikle seg vekslende pigmentering med tørrhet i huden, ukarakteristiske eksemforandringer eller rød hud over hele kroppen
  • En variant angriper hodebunnen og forårsaker håravfall
  • Hos 20% utvikles det etter hvert svulster i huden, og spredning til lymfeknuter

Årsaker

Sykdommen kommer av at unormale T-lymfocytter beveger seg til huden, der de etter hvert utvikler seg til kreftceller. Mikrober, yrkesmessig eksponering og endringer i arvematerialet (genetiske mutasjoner) har vært vurdert som årsaksfaktorer, men sikker dokumentasjon foreligger ikke.

Diagnostikk

Sykdommen oppstår omkring 60 års alderen, og det tar ofte 4-5 år før diagnosen kan stilles med sikkerhet. Tilstanden er ledsaget av kløe, og det ses ofte en bedring i sommermånedene. For å stille diagnosen må det påvises typiske forandringer i cellevevet ved mikroskopi.

Behandling

Målet med behandlingen er symptomlindring. Behandlingen er kompleks. Det finnes ikke dokumentasjon for at tidlig og aggressiv behandling helbreder eller forsinker utviklingen. Således, i tidlige faser av sykdommen kreves ingen former for behandling, eller kun lokale mykgjørende salver eller oppløsninger.

Ettersom symptomene begynner å bli plagsomme, startes behandling med middels sterke til sterke kortisonsalver. Senere i forløpet brukes lokalvirkende cellegift. PUVA (inntak av medikamentet psoralen og deretter bestråling med UV-stråler) er den foretrukne behandlingen når sykdomselementene foreligger som plakk (tynne flak i huden).

Kutane T-cellelymfomer er svært følsomme for stråleterapi, selv i lave stråledoser. Slik behandling spiller en viktig rolle i behandlingen av isolert, lokalisert hudsykdom, men også som lindrende behandling av tykke plakk og bulkete svulstkuler. Helkroppselektronbestråling anvendes ved utbredt sykdom. 

Det kan også være aktuelt å gi A-vitaminliknende tabletter og innsprøyting av stoffet interferon som virker på immunforsvaret. Ved opptreden av svulster i huden gis cellegift.

Ved utbredt sykdom brukes tablett- og sprøytebehandling som ved andre kreftsykdommer.

Prognose

Det naturlige forløpet til sykdommen er gradvis utvidelse av hudforandringene over mange år. Prognosen er nøye relatert til sykdomsstadiet på diagnosetidspunktet. Hos opptil halvparten av pasientene omdannes denne lymfekreftsykdommen fra et lavgradig til et høygradig lymfom etter en variabel tidsperiode.

Når diagnosen stilles i tidlige stadier, er prognosen utmerket. Selv om behandling gir bedring, forventes tilbakefall etter en tid. Behandlingen gir sjelden helbredelse.

Vil du vite mer?