Informasjon

Vann som sykdomskilde

Vet du hva du bør være oppmerksom på dersom du drikker vann fra brønn, bekk eller smeltevann?

Denne informasjonen dreier seg hovedsakelig om sykdom og smitte fra drikkevann fra brønn, bekk og smeltevann.

Er vannet trygt å drikke?

Vann som leveres fra vannverk, må man kunne forvente er godt kontrollert. Private drikkevannskilder krever imidlertid at man tar forholdsregler. Det viktigste er å fjerne forurensningskilder i nærheten av vannkilden. Rundt en brønn bør det være god drenering slik at overflatevann holdes ute.

Før jevnlig tilsyn med drikkevannskilden og vær oppmerksom på endringer i vannkvalitet, smak eller lukt. Særlig etter perioder med mye tilsig av vann bør man være oppmerksom, for eksempel etter stor snøsmelting eller etter kraftig og langvarig regnvær. Endringer rundt drikkevannskilden kan forurense vannet. Drikkevannskilden bør også etterses på høsten før frosten kommer.

Smeltevann kan også brukes til drikkevann, men man må være påpasselig hvor man henter snøen fra. Smelter man snø til drikkevann/mat, er det som regel trygt, men man gjør nok lurt i å koke vannet for sikkerhets skyld. Snø fra hyttetak kan være en god kilde, men dersom taket består av trykkimpregnert materiale eller eternittplater skal det ikke drikkes eller benyttes i matlaging.

Variasjoner i vannkvaliteten (endringer i farge/lukt/smak) gjennom året kan være tegn på tilsig av urent overflatevann. Dersom man opplever dette, bør man ta en vannprøve og få den analysert for å se om vannet er trygt å drikke uten koking.

Typiske kilder til forurensning

Menneskeskapt forurensning forekommer rett som det er. Disse kan stamme fra utedo eller avløpsanlegg fra hus. Endringer i området nær en drikkevannskilde kan påvirke egenskapene til vannet.

Lagring av olje eller kjemikalier kan gi tilsig av skadelige komponenter, det samme gjelder tilsig fra industri, deponier og søppel.

Jordbruk, skogsbruk og beitemark er andre forhold som kan forurense drikkekilder. Særlig tilsig av vann etter gjødsling eller fra avføring fra beitedyr kan gi oppblomstring av sykdomsfremkallende bakterier i drikkevann.

Ville fugler eller dyr kan også forurense drikkevann. Døde dyr eller ekskrementer fra dyr kan spre smitte med sykdomsfremkallende tarmbakterier som E.coli. Infeksjoner som harepest og lignende kan også smitte gjennom drikkevann. Vann som når en brønn etter å ha blitt filtrert gjennom jord og stein, har liten risiko for å overføre slike smittestoffer.

Skal man etablere en drikkevannskilde, må man vurdere disse forurensningskildene. En generell anbefaling fra Mattilsynet går på at det bør være minst 100 meter mellom aktiviteter som kan være kilder til smitte, eller andre skadelige komponenter, og en brønn.

Sikring av brønn mot forurensning1

Ved etablering av borebrønner i fjell anbefales det at den oppføres i områder hvor det er minst 2,5-3 meter løsmasse over fjellet. Særlig finere løsmasser som leire og silt gir god beskyttelse mot forurensning fra overflaten.

Brønner bør ikke plasseres i flomutsatte områder, og kum/brønntopp skal helst stå minst 40 cm over bakkenivå, slik at urent overflatevann ikke kan renne ned i brønnen. Det bør også være drenering rundt brønnen slik at det ikke samler seg overflatevann rundt denne. De øverste meterene av brønnen bør uansett være tette foringsrør.

Brønnen bør ha tett lokk, brønnhus eller liknende som hindrer smådyr, rusk og rask fra å nå brønnen. Dette er også viktig for å unngå at en brønn blir en ulykkesrisiko, særlig for barn. Eventuelle lufterør bør ha svanehals, og sikres med finmasket netting. Inngjerding av brønnområdet kan også være fornuftig, spesielt i områder med mye beitedyr.

Vannprøve

Er du usikker på kvaliteten av vannet, bør du enten koke det før bruk eller få det testet. Kontakter du kommunen eller det lokale mattilsyn kan de fortelle deg hvor du skal henvende deg for å få gjort en kontroll. En kontroll av f.eks. brønnvann er bare et øyeblikksbilde av hvordan kvaliteten på vannet er. Det er etter store regnskyll og etter kraftig snøsmelting at brønnen særlig settes på prøve, og det er i disse situasjonene at kvaliteten på brønnen best kan vurderes. Merker man endringer i kvaliteten på vannet (lukt, farge, smak) bør man teste vannet på nytt.

Når man tester vann, bør man ha en formening om hva vannet skal testes for. Analyse-laboratoriet kan hjelpe deg å gjøre den vurderingen ut fra en god beskrivelse av vannkildens beliggenhet og omgivelser. Vannet vil kunne ha behov for regelmessig test med tanke på smittsomme bakterier og lignende, men vannkvaliteten med tanke på mineraler og sporstoffer er også godt å kjenne til. Det er viktig å være klar over at koking av vannet kun beskytter mot smittestoffer i vannet, ugunstige kjemiske komponenter i vannet vil som regel være upåvirket av kokingen. Analyselaboratoriet vil også kunne gi instrukser om hvordan de ønsker at prøven skal innhentes.

Ved en vanlig analyse av mikroorganismer i vannet vil som regel heterotroft kimtall, koliformede bakterier og E.coli bli vurdert. Heterotroft kimtall er et mål for mengden av alle bakterier og sopp som man finner i vannet under standariserte betingelser. Dette målet har begrenset betydning for vannet som sykdomskilde, men høye kimtall er forbundet med vann som har dårlige bruksegenskaper (smak og lukt). Koliforme bakterier er bakterier som kan stamme fra tarm hos dyr eller mennesker. Koliforme bakterier vil ikke formere seg i vann, og vil ha begrenset overlevelsestid i vann (kaldt vann gjør at de overlever lengre). Påvisning av koliforme bakterier viser en mulig, men ikke sikker, forurensning med tarmbakterier i vannet. Dersom E. coli påvises i vannet, kan man med sikkerhet si at forurensningen stammer fra tarmen til mennesker eller varmblodige dyr. E. coli har også begrenset levetid i vann, og funn av slike bakterier betyr med andre ord at forurensningen av vannet har skjedd nylig. Vann med funn av tarmbakterier bør kokes dersom det skal kunne brukes til drikkevann. Om ønskelig kan man også få undersøkt vannet med tanke på andre mikroorganismer. En kjemisk analyse av vannet er også nyttig, særlig ved etablering av drikkevannskilden og dersom det tilkommer endringer rundt drikkevannskilden som kan ha fått vannet til å endre karakter.

Kjemiske komponenter i drikkevann

Særlig dype borebrønner kan ha et høyt nivå av fluor. I små mengder beskytter fluor tennene, i for store mengder kan det misfarge tenner og skade benbygning - særlig hos barn.

Vann kan også inneholde for høye verdier av den radioaktive gassen radon. Det er særlig dersom gassen innåndes at den kan forårsake lungekreft. Det å drikke radonholdig vann gir ikke like stor radon-påvirkning, men radon i vann kan gi en betydelig påvirkning av radoninnholdet i inneluft. Radongass i vann er forholdsvis enkelt å fjerne (lufte ut).

Særlig i jordbruksområder kan vannet være for rikt på nitrat. Dette kan være skadelig, særlig for små barn. Høyt nivå av nitritt i vannet kan være et tegn på kloakkforurensning.

Jern og mangan har liten helsemessig betydning, men kan påvirke smak, farge og lukt av vannet. Det kan også gi misfarging av klesvask og liknende.

Kjenner man lukten av råtne egg, bør man ikke drikke vannet. Det tyder på at vannet inneholder hydrogensulfid, en giftig gass.

For mye kalsium og magnesium i vannet vil gi "hardt vann". Dette gir først og fremst praktiske problemer knyttet til belegg på varmeelementer og endrede egenskaper sammen med såpe.

Vann kan også ha egenskaper som gjør at det tærer på en rekke installasjoner. Det er en rekke egenskaper i vannet som virker sammen og forårsaker dette. Det er vannets surhetsgrad, oksygen- og karbondioksydinnhold, temperatur, mineralinnhold og m.m. som styrer dette som kalles korrosivt vann. Korrosivt vann kan blant annet føre til frigjøring av kopper fra ledninger. Dette kan igjen farge tøy, hår og annet (kopper vil gi et grønnskjær). Særlig vann som blir stående i rør, kan ha høyt innhold av erosjoner fra rør. Nyere rør av typen PEX ("rør i rør") kan også gi sjenerende lukt og smak av vannet om det blir stående lenge i rørene, men det er ikke vist at disse rørene kan gi noen helseskader2. Det er uansett et godt tips å tappe vannet en stund før man bruker kranvann til drikke og matlaging. Varmt kranvann skal aldri brukes til tillaging av mat eller drikke.

Koking av vann

Dersom man drikker vann som ikke kommer fra en kontrollert drikkevannskilde, bør man være oppmerksom. Vannet bør inspiseres med tanke på eventuelle smågnagere eller dyr som ligger døde i vannet. Særlig brønnvann som har skiftet farge eller blitt grumsete, er et signal om at overflatevann kan ha rent ned i brønnen. Risikoen for slike episoder er størst i forbindelse med snøsmelting eller i forbindelse med sterk nedbør. Overflatevannet kan være forurenset av avføring. Dette er eksempel på utrygt vann.

Utrygt vann må kokes før det kan drikkes eller brukes i matlaging. Husk at vann til isbiter, vasking av frukt og grønt samt vann som skal brukes i kaffetrakter, også bør kokes. Koking ødelegger/dreper mikroorganismer som virus, bakterier og parasitter. Det anbefales at man fosskoker vann i ett minutt, men oppkokning i vannkoker som automatisk skrur seg av, er tilstrekkelig. Ved oppkoking i mikrobølgeovn må man forsikre seg om at vannet fosskoker. Om man ikke får kokt vannet, må man unngå å bruke det, og heller benytte flaskevann.

Kilder

Referanser

  1. Mattilsynet: Har du trygt vann i brønnen? Nettsiden besøkt 12.06.12
  2. Folkehelseinstituttet: Drikkevann fra plastrør – er det helseskadelig? Nettsiden besøkt 12.06.12
  3. Mattilsynet: Kva skal du gjere når det kjem varsel om at vatnet må kokast? Nettsiden besøkt 12.06.12 www.matportalen.no
  4. Folkehelseinstituttet: Sørg for godt drikkevann på hytta. Nettsiden besøkt 13.06.12 www.matportalen.no