Kronisk hepatitt B

Hva er kronisk hepatitt B?

Hepatitt B er betennelse i leveren forårsaket av hepatitt virus B (HBV). En kronisk hepatitt B innebærer betennelse i leveren i mer enn 6 måneder, med vedvarende forhøyede leverprøver (transaminaser) og karakteristiske funn ved mikroskopi av vevsprøver av levervev.

Dette er en av de vanligste kroniske infeksjonene i verden. Man går ut ifra at ca. 40 prosent av verdens befolkning har vært smittet med HBV og at 350 millioner mennesker er kroniske bærere. Det er beregnet at viruset på verdensbasis er årsak til vel 800.000 dødsfall årlig som følge av alvorlig leverbetennelse (fulminant hepatitt), skrumplever (cirrhose) og leverkreft. Hepatitt B er mest utbredt i Sørøst-Asia, Sør-Amerika, Midtøsten, Øst-Europa og tropisk Afrika. I høyendemiske områder finnes 8-20 prosent bærere, 70-90 prosent av disse med positive hepatitt B markører i blod.

Tilstanden er sjeldnere i industrialiserte land der forekomsten er ca. 0,2-0,5 prosent. De fleste smittes i ungdomsårene eller i voksen alder. Blant injiserende stoffmisbrukere er det beregnet en forekomst i området 5-10 prosent eller mer.

Forekomsten i Norge er høy blant innvandrere fra Asia, Afrika og Sør-Amerika. Anslagsvis har 20.000-30.000 personer en kronisk HBV-infeksjon i Norge, men disse tallene er usikre. i 2021 ble det meldt om 4 nye tilfeller av akutt hepatitt B, og det ble registrert 252 nye tilfeller med kronisk bærertilstand.

Årsak

Hepatitt B er en leverbetennelse med hepatitt B virus (HBV). Infeksjonen er symptomfri hos 70 prosent av voksne og 90 prosent av barn under 5 år, og den oppdages ved blodprøver. Inkubasjonsperioden fra smitte til sykdommen bryter ut er 1 til 6 måneder, i gjennomsnitt 75 dager. HBV finnes i blod og kroppsvæsker hos personer som er smittet. Smitte skjer gjennom blod eller ved seksuell kontakt. Viruset forårsaker betennelse som fører til skade av leverceller.

Antistoffer ved hepatitt B

Infeksjon med hepatitt B utløser en rekke reaksjoner i kroppens forsvarssystem, immunapparatet. Det finnes mange ulike antigener og det dannes en rekke antistoffer. Antigener kan oppfattes som bestanddeler av viruset, mens antistoffer er kroppens reaksjon mot antigenene/viruset. Antistoffenes oppgave er å forsøke å tilintetgjøre viruset. Tilstedeværelse og mengde av antigener og antistoffer kan måles ved en type blodprøver vi kaller serologiske prøver.

• HBsAg. Er et antigen (Ag). Påvisning av HBsAg betyr at det er virus i blodet ditt og dermed smittefare. HBsAg finnes både ved akutt hepatitt og ved kronisk bærertilstand.
• HBeAg. Er et antigen. Vi måler mengden av HBeAg ved påvist kronisk bærertilstand. Tilstedeværelse av HBeAg tyder på stor smittefare.
• Anti-HBs. Er et antistoff. Påvisning av anti-HBs viser at du har gjennomgått infeksjon eller vaksinasjon, og at du er immun mot hepatitt B. Hos enkelte som har gjennomgått hepatitt B infeksjon, forsvinner HBs-antistoff etter en del år.
• Anti-HBe. Er et antistoff. Påvisning av anti-HBe hos en kronisk bærer innebærer oftest at vedkommende har en mildere form for kronisk hepatitt, og at vedkommende er noe mindre smittefarlig enn hvis HBeAg er tilstede.
• Anti-HBc. Er et antistoff. Det skilles mellom to typer anti-HBc: IgM-type indikerer infeksjon de siste seks månedene, mens funn av IgG-type indikerer at du har hatt infeksjonen enda lengre. IgG typen av anti-HBc holder seg positiv livet ut og brukes som markør for gjennomgått infeksjon. Har du både HBsAg og anti-HBc-IgG forteller det at du har en vedvarende kronisk HBV-infeksjon.
• HBV DNA. Er en måling som forteller om viruset driver og deler seg, det vil si om viruset er aktivt.

Utviklingen av kronisk hepatitt B

Vi skiller mellom flere utviklingsfaser av kronisk hepatitt B. Den første fasen oppstår den første tiden etter at du er blitt smittet og representerer det vi kaller inkubasjonstiden - det vil si tiden fra du smittes til sykdommen bryter ut. I denne fasen kan du ha høye verdier av HBeAg og HBV DNA, mens leverfunksjonsprøvene (transaminasene) er normale.

I den neste fasen oppstår betennelse i leveren, noe vi kan oppdage ved at transaminasene (ASAT og ALAT) er forhøyet. Hvis denne fasen varer lengre enn seks måneder, har du kronisk HBV-infeksjon. Serologiske prøver viser at du både er HBsAg-positiv og anti-HBc-IgG-positiv. Du er bærer av viruset, og du kan smitte andre.

Behandling

Beslutningen om man skal starte behandling eller ikke, baseres vanligvis på transaminasene og serologi (HBsAg-positiv og HBeAg-positiv). Transaminaser høyere enn 1,5 ganger øvre normale grense er ofte indikasjon for behandling. Antiviral behandling anbefales bare til personer med klare tegn på leverskade (cirrhose).

Dersom det foreligger indikasjon for behandling av kronisk hepatitt B, er nukleosidanalogene tenofovir eller entekavir anbefalt. Det primære målet ved kronisk hepatitt B er å oppnå vedvarende hemming av virusformeringen for derved å forhindre utvikling av cirrhose og leverkreft.

Entekavir og tenofovir gis som tabletter, bivirkningene er beskjedne og preparatene kan brukes også til pasienter med cirrhose. Disse preparatene gir i liten grad eller sjelden resistens (avtakende virkning). For de som starter medikamentell behandling med disse preparatene, er behandlingen livslang fordi medikamentene kun begrenser formeringen av viruset så lenge pasienten tar medisinen.

Forebyggende behandling

Vaksinering mot hepatitt B inngår i barnevaksinasjonsprogrammet og gis ved 3, 5 og 12 måneders alder. For personer som ikke er vaksinert som spedbarn og som er i risiko for infeksjon, gis vaksinen i form av 3 injeksjoner ved 0, 1 og 6 måneder. Vaksinen er gratis til de fleste risikogruppene.

Prognose

Kronisk hepatitt har et individuelt varierende forløp. Tilstanden kan forløpe fredlig hos over halvparten, og det går bra med deg. Men den kan også være aktiv og utvikle seg til skrumplever. På lang sikt er det noen som får kreftsykdom i leveren.

Vil du vite mer?

• Kronisk hepatitt
• Skrumplever og kronisk leversvikt
• Hepatitt B
• Hepatitt B - for helsepersonell
• Leverforeningen