Informasjon

Hiv-infeksjon og aids - en oversikt

Hiv-infeksjon er en kronisk infeksjon med humant immunsvikt-virus (hiv) type 1 eller type 2.

Diagnostikk

Opplysninger i sykehistorien om smitterisiko og symptomer kan gi mistanke om tilstanden. Mer enn halvparten får en akutt feberepisode cirka 2-4 uker etter smitte, som beskrevet over. I den lange tidsperioden fra den akutte smitten og til immunsystemet begynner å svikte, stilles diagnosen ved påvisning av hiv-antistoffer eller virus i blodprøver.

Ved utvikling av aids

Når immunsystemet begynner å svikte kan dette føre til utbrudd av en lang rekke ulike sykdommer som er uvanlige hos friske personer. Dette gjelder en rekke infeksjonssykdommer, som f. eks. tuberkulose eller gjentatte lungebetennelser. Langvarige soppinfeksjoner, f. eks. i spiserør eller tarmsystemet er også typisk. Ulike kreftsykdommer kan også bryte ut, f. eks. hudkreft (Kaposis sarkom) eller lymfekreft. Noen får vedvarende forstørrede lymfeknuter, vekttap endret tarmfunksjon. Munnsår, tilbakevendende herpessår og kjønnsvorter er også vanlig. Symptomer fra nervesystemet i form av hjernebetennelse med mentale forandringer, kramper og svikt i nervefunksjoner er alvorlige utslag av aids.

Blodprøver

Hiv-infeksjon påvises ved påvisning av viruspartikler i blodet, eller ved påvisning av hiv-antistoff. Virusprøve (Hiv-RNA) kan påvises tidligst 1-2 uker etter smitte. Antistoffer kan vanligvis påvises fra 8-12 uker etter smitte, noen ganger enda senere. Screeningtestene som brukes er kombinasjonstester for viruspåvisning og antistoffpåvisning. Det betyr at testene som regel er positive allerede 2 uker etter smitte. Imidlertid er latenstiden fra smitte til sykdommen bryter ut noen gang langsommere, og man kan først være sikker dersom testen er negativ etter 8 uker.

Mange steder finnes det nå tilbud om hurtigtesting, det vil si at man får svaret på kombinasjonstesten allerede få minutter etter at prøven er tatt.

Dersom HIV-testen er positiv, blir det alltid tatt en nye prøve som analyseres etter en annen metode, for å være sikker på at det ikke foreligger analysefeil eller f. eks. ombytting av prøver.

Forrige side Neste side