Informasjon

Hiv-infeksjon og aids - en oversikt

Hiv-infeksjon er en kronisk infeksjon med humant immunsvikt-virus (hiv) type 1 eller type 2.

Hva er hiv-infeksjon og aids?

Hiv-infeksjon er en kronisk infeksjon med humant immunsvikt-virus (hiv) type 1 eller type 2. I Norge forekommer nesten bare hiv-1. Ubehandlet vil pasienter som er smittet med hiv utvikle aids etter kortere eller lenger tid. Aids, aquired immune deficiency syndrome (ervervet immunsvikt syndrom) defineres på ulike måter. Diagnosen stilles på grunnlag av påvisning av uvanlige infeksjoner og svulster.

De fleste smittede får en akutt febersykdom cirka  2-4 uker etter smitte. Infeksjonen fører ofte til sår hals og hovne lymfekjertler langs halsen. Noen får et forbigående prikket utslett på kroppen, og noen får ledd eller muskelsmerter. Sykdommen likner på influensa eller halsbetennelse. Det er også en andel som er uten plager i denne første akutte perioden. Etter den akutte episoden er det mest vanlig at sykdommen faller til ro og ikke medfører symptomer eller plager. Det er ikke uvanlig med en symptomfri periode som varer 5-10 år eller mer. Inne i noen av kroppens immunceller (T-lymfocytter/CD4 celler) foregår det i denne perioden en stille formering av viruset, og etter hvert vil stadig flere av CD4-cellene dø. Når antallet CD4-celler avtar, svekkes etter hvert immunapparatet, og det kan dukke opp sykdommer som skyldes svekket immunsystem. Dette er sykdommer som soppinfeksjoner, tuberkulose, gjentatte lungebetennelser, noen kreftsykdommer. Når immunapparatet er påviselig svekket kalles tilstanden aids.

Aids
Animasjon av aids

Forekomst

I Norge de siste 15 årene er det påvist ca. 250 nye hivsmittede årlig, i 2017 var det 213 tilfeller, og kjønnsfordelingen var 155 menn og 58 kvinner. De fleste er smittet i utlandet. De nye tilfellene er hovedsakelig hivpositive innvandrere som er smittet i sitt tidligere hjemland før ankomst til Norge. De fleste som smittes her i landet tilhører gruppen menn som har sex med menn (msm).

Totalt er det fram til utgangen av 2017 påvist 6277 hiv-positive i Norge, 4260 menn og 2017 kvinner. 60-70% av alle tilfellene er smittet i utlandet, og i høyinsidens-områder skjer smitten først og fremst heteroseksuelt. Forøvrig er smitten er her i Norge særlig ved seksuell kontakt mellom menn, og gjennom smitte ved intravenøs stoffmisbruk.

Årsak

Hiv-infeksjon er infeksjon med hiv type 1 eller 2. Viruset binder seg til et mottakermolekyl som kalles CD4 som finnes på celleoverflaten til en viss type hvite blodceller (T-lymfocytter). Viruset tas opp i cellen, og blander seg med cellenes gener. Inne i cellene formerer viruset seg, og når cellene senere blir aktivert, kan det utskilles store mengder virus i kroppen. Etter hvert som infeksjonen skrider frem, ødelegges gruppen av T-celler med CD4 molekyl på overflaten. Mange andre celler i immunforsvaret er avhengig av disse T-cellene (de kalles også hjelpeceller), og synkende forekomst av T-celler vil derfor gi en mer generell immunsvikt. Andre involverte celler i immunsystemet kan også angripes.

Overføring av hiv

Hiv er påvist i alle kroppsvæsker, men kun blod, blodprodukter, sæd og vaginalvæske regnes som smitteførende. Smitterisikoen er størst de første 3 månedene etter smitte, og når det er utviklet aids. Smittsomheten er generelt lav, og den er svært lav dersom pasienten mottar moderne behandling. Det er beregnet at faren for overføring av smitte ved et ubeskyttet samleie sannsynligvis er så liten som 0,1 prosent - altså 1 tilfelle av smitte per 1000 samleier. Faren for smitte øker dersom en av partene har annen kjønnsykdom (klamydia, gonore eller syfilis), eller dersom det foreligger åpne sår og blødning.

Hyppigheten av overføring ved analt samleie (for den passive parten) er noe høyere enn ved vaginalt samleie, og anslås til litt over 1 prosent. Ved blodoverføring fra smittet person er smittsomheten nær 100%. I Norge er kontrollen av blod så streng og god at smitte ved blodoverføing ikke skjer.

Dersom en blir stukket av en nål som er brukt av en hiv-positiv person, er smitterisiko beregnet til 0,3% - altså svært liten risiko. Dersom det startes behandling umiddelbart etter at man ble utsatt for smitten reduseres risikoen for smitte med ytterligere 80%.

Diagnostikk

Opplysninger i sykehistorien om smitterisiko og symptomer kan gi mistanke om tilstanden. Mer enn halvparten får en akutt feberepisode cirka 2-4 uker etter smitte, som beskrevet over. I den lange tidsperioden fra den akutte smitten og til immunsystemet begynner å svikte, stilles diagnosen ved påvisning av hiv-antistoffer eller virus i blodprøver.

Ved utvikling av aids

Når immunsystemet begynner å svikte kan dette føre til utbrudd av en lang rekke ulike sykdommer som er uvanlige hos friske personer. Dette gjelder en rekke infeksjonssykdommer, som f. eks. tuberkulose eller gjentatte lungebetennelser. Langvarige soppinfeksjoner, f. eks. i spiserør eller tarmsystemet er også typisk. Ulike kreftsykdommer kan også bryte ut, f. eks. hudkreft (Kaposis sarkom) eller lymfekreft. Noen får vedvarende forstørrede lymfeknuter, vekttap endret tarmfunksjon. Munnsår, tilbakevendende herpessår og kjønnsvorter er også vanlig. Symptomer fra nervesystemet i form av hjernebetennelse med mentale forandringer, kramper og svikt i nervefunksjoner er alvorlige utslag av aids.

Blodprøver

Hiv-infeksjon påvises ved påvisning av viruspartikler i blodet, eller ved påvisning av hiv-antistoff. Virusprøve (Hiv-RNA) kan påvises tidligst 1-2 uker etter smitte. Antistoffer kan vanligvis påvises fra 8-12 uker etter smitte, noen ganger enda senere. Screeningtestene som brukes er kombinasjonstester for viruspåvisning og antistoffpåvisning. Det betyr at testene som regel er positive allerede 2 uker etter smitte. Imidlertid er latenstiden fra smitte til sykdommen bryter ut noen gang langsommere, og man kan først være sikker dersom testen er negativ etter 8 uker.

Mange steder finnes det nå tilbud om hurtigtesting, det vil si at man får svaret på kombinasjonstesten allerede få minutter etter at prøven er tatt.

Dersom HIV-testen er positiv, blir det alltid tatt en nye prøve som analyseres etter en annen metode, for å være sikker på at det ikke foreligger analysefeil eller f. eks. ombytting av prøver.

Behandling

Målet med behandlingen er å stanse virusets formering inne i cellene, og dermed beholde CD4-cellene og immunapparatets funksjon så nær det normale som mulig. Tidligere ventet man med å starte behandling til man så et tilstrekkelig stort fall i CD4-celler, men nå startes behandling straks infeksjonen er påvist. Bakgrunnen til dette er at nye medisiner har langt færre og mildere bivirkninger enn tidligere behandling.

Medikamentell behandling av hiv-infeksjonen

Det brukes medikamenter som på forskjellig vis hindrer formeringen av viruset. Det finnes 5 aktuelle grupper av medikamenter, og det finnes mange preparater innenfor hver gruppe. For å oppnå maksimal effekt, og for å beskytte mot resistensutvikling hos viruset, brukes alltid en kombinasjon av 3 ulike medikamenter. Gjennomføring av behandlingen og valg av medikamenter krever inngående kunnskap og erfaring, og blir alltid gjort av spesialutdannede infeksjonsmedisinere.

Forebyggende behandling

Den som er smittet må treffe tiltak som forhindrer overføring av hiv til andre. Slike tiltak er kondombeskyttelse ved samleie, unngå å dele sprøyter, redusere antall seksualpartnere. Fra legens side er det viktig å sørge for at den smittede er vaksinert mot hepatitt B (leverbetennelser), pneumokokker, humant papillomavirus (HPV) og hemofilus influenzae (bakterier).

Prognose

Hiv-infeksjonen forløper vanligvis langsomt og utvikles over mange år. Ubehandlet er dødeligheten ved fullt utviklet aids 80 prosent etter 2 år og 100 proent etter 5 år. Med moderne antivirusmidler klarer man hos de fleste å stanse virusformeringen, og stanse utviklingen av skade på immunapparatet. Dette krever kontinuerlig behandling med tabletter og regelmessige kontroller og oppfølging hele livet. Med slik behandlling er overlevelsen god, like god som for andre kroniske sykdommer, som for eksempel diabetes.

Vil du vite mer?