KvalitetssjekkHva er intraperitoneale adheranser?
Intraperitoneale adheranser er sammenvoksninger mellom organer i bukhulen etter for eksempel en operasjon eller betennelse. I bukhulen er indre organer bekledd med en bukhinne (peritoneum). Den tynne og fuktige hinnen lar organene gli fritt mot hverandre samtidig som de holder dem på plass. Intraperitoneale organer er fullstendig bekledde av bukhinnen. Magesekken, leveren og tynntarmen er eksempler på intraperitoneale organer. Hos kvinner ligger også livmoren, eggstokkene og egglederne innenfor bukhinnen.
Årsaker
Intraperitoneale adheranser eller sammenvoksninger i buken oppstår oftest etter åpne bukhuleoperasjoner, og i mindre grad etter kikkhullsoperasjoner. Kroppens egen reparasjonsmekanisme reagerer ved å danne arrvev mellom to sårkanter etter kirurgiske inngrep, infeksjoner, skader eller stråling. Men arrvevet trekker seg sammen under tilhelingen av rifter og snitt i bukhinnen, i likhet med åpne sår på huden, og strammer dermed bukvevet. Reparasjonscellene klarer heller ikke å skille mellom ulike kroppsorganer. Dersom et organ under tilheling kommer i kontakt med en annen del av seg selv (f. eks to tarmdeler) eller et annet organ, bindes delene sammen av tynt (slørformet) eller tykt (fibrøst) arrvev/bindevev.
Forekomst
Det er vanlig med intraperitoneale adheranser etter åpne mageoperasjoner. Så mange som 95 prosent av alle pasienter får slike sammenvoksninger etter kirurgi. De fleste er smertefrie og skaper heller ikke komplikasjoner. Tilstanden kan også oppstå hos mennesker som ikke har blitt operert, f. eks etter en eggstokkbetennelse.
Men i enkelte tilfeller kan adheransedannelsen være en alvorlig komplikasjon etter operasjon - på kort og lang sikt. Derfor bestreber kirurgene seg på å begrense risikoen for adheransedannelser ved å utsette de indre organene for minst mulig uttørking, unødvendig kontakt med instrumenter og fremmedlegemer - og de velger om mulig kikkhullskirurgi istedet for åpen kirurgi.
Symptomer
Arrvev begynner å ta form i løpet av de første dagene etter operasjon, men du trenger ikke å få symptomer før etter måneder eller år. Symptomene skyldes arrvev som binder sammen organer eller deler av organer som normalt ikke er festet til hverandre. Bukhinnen kan også stramme organene for mye og strekke på tilhørende nerver. Dette gir smerter avhengig av hvor adheransene er lokalisert. Dersom du har adheranser etter en gynekologisk operasjon, kan smerte ved samleie være et symptom. Adheranser på oversiden av leveren kan gi smerter ved dyp innpusting.
Sammenvoksinger i mageregionen kan gi avklemming av tarmen (ileus), noe som kan innebære at transporten av føde gjennom tarmen blir hemmmet, fordi den blir klemt av bindevevet. Deler av tarmkanalen blir blokkert. Ja, i noen tilfeller klemmes tarmen helt igjen slik at tarmpassasjen stanser helt opp. Det er en akutt tilstand, akutt ileus, som krever snarlig sykehusinnleggelse og operasjon. Adheranser forårsaker 65-75 prosent av alle tilfeller med akutt mekanisk avstengning av tynntarmen.
Sammenvoksninger kan også forårsake nedsatt fruktbarhet og kroniske smerter på lang sikt. Det er vanlig å finne adheranser ved kroniske bekkensmerter hos kvinner som har gjennomgått operasjon. Risikoen for tekniske utfordringer og medisinske problemer ved senere kirurgiske inngrep øker dersom du har intraperitoneale adheranser.
Diagnostikk
Legen bekrefter om du har adheranser ved en kikkhullsoperasjon (diagnostisk laparoskopi) eller en åpen mageoperasjon (laparotomi). Laporatomi på pasienter med mange adheranser medfører ofte forlenget operasjonstid og økt risiko for tarmskade med alvorlige komplikasjoner. Ethvert nytt inngrep i bukhulen øker risikoen for enda mer sammenvoksninger.
Behandling
Hovedmålet med behandlingen er å forebygge adheranser gjennom å utføre minst mulig traumatiserende inngrep. Men adheranser oppstår likevel, og man vet fremdeles ikke hvordan man kan hinde adheranser etter operasjoner. Dersom det er behov, blir sammenvoksningene fjernet ved kikkhullsoperasjon eller åpen mageoperasjon. Prosedyren kalles adhesjonslyse. Under en kikkhullsoperasjon plasserer legen et kamera inni i bukhulen gjennom et hull i huden på kroppen din og lokaliserer adheransene. Så blir de kuttet og fjernet. Denne prosedyren medfører mindre adheransedannelse enn åpen kirurgi. Forklaringen er at kikkhullsoperasjon (laparoskopi) utsetter kroppen for mindre skade, dermed blir reaksjonen fra vevet også mindre. Under en åpen mageoperasjon kan legen se direkte på bindevevet og fjerne det.
Bivirkninger etter gynekologiske operasjoner
Hos kvinner er livmoren, eggstokkene og egglederne intraperitoneale organer. Adheranser kan derfor oppstå etter gynekologiske operasjoner og oppdages ofte ved kroniske bekkensmerter. Men nytten av å fjerne dem har vært liten, unntaket er når de er svært kraftige og forstyrrer funksjonen av organene. Sammenvoksninger i bekkenet kan også dannes etter infeksjon eller endometriose. Kvinner som har gjennomgått flere operasjoner i bekkenområdet, kan få nedsatt fruktbarhet som følge av adheranser. Eksempler på slike gynekologiske operasjoner er keisersnitt, fjerning av livmoren (hysterektomi) og eggstokker.
Prognose
Etablerte adheranser lar seg vanskelig fjerne, og de gjendannes hos de fleste pasienter etter kirurgisk fjerning, siden enhver operasjon nettopp øker risikoen for ugunstig dannelse av arrvev. Adheranser er fortsatt den hyppigste komplikasjonen etter mageoperasjoner. Mange tiltak og produkter har vært forsøkt for å forebygge adheransedannelse, men det finnes ikke god dokumentasjon for at noen av disse midlene fungerer effektivt.
