Å dele en krise i livet - å dele krisen

Misforstått hensynsfullhet

"Vi må ikke snakke om kreftsykdommen."

Mange familier synes det er vanskelig å snakke om kreft. Den første reaksjonen hos mange pårørende er at den som er syk ikke må få vite at det er kreft det dreier seg om, eller at sykdommen har spredt seg. De vil bevisst skåne den som er syk. De frykter at den syke ikke vil være i stand til å takle sannheten, eller at de selv synes det er vanskelig å takle situasjonen dersom den syke vet sannheten.

Her ligger en fare. Man kan være fristet til å behandle den som er syk som et barn som må beskyttes. Man kan ta avgjørelser over hodet på han eller henne, eller snakke om kreftsykdommen bare når den syke ikke hører. Man ønsker å hjelpe, men dytter i virkeligheten den som har kreft stadig lenger inn i en rolle der han eller hun blir passiv og ikke behøver å ta noe ansvar.

Forskning har vist at pårørende som fortrenger den faktiske situasjonen er med på å hindre at den syke kommer videre i krisebearbeidelsen. Den syke prøver å tilpasse seg omgivelsene ved ikke å snakke om sykdommen. De pårørende på sin side, tror de følger den sykes ønske når de ikke snakker om det som egentlig er i alles tanker. Dette fører alle inn i en ond sirkel. Den beste hjelp man kan gi er å sørge for at den som har kreft både får bevare sin selvrespekt og kontrollen over situasjonen ved å bli behandlet som den personen han eller hun alltid har vært og fremdeles er. Den kreftsyke må bli rådspurt og tatt med i diskusjonen.