KvalitetssjekkPårørende står utenfor
"Jeg er så alene."
Angsten og fortvilelsen man opplever som pårørende kan være like stor som hos den syke. Ja, i perioder vil den kanskje være større, fordi pårørende kan føle seg utenfor og alene. De får ikke alltid informasjon fra legen, som ofte bare forholder seg til pasienten. I tillegg vil den som er syk kanskje ikke snakke om sykdommen. Han eller hun vil i en del tilfeller ikke ha nok informasjon, fordi det var vanskelig å få med seg det legen sa.
Den som er syk må etter hvert prøve å sette seg inn i de pårørendes situasjon og se at de har behov for informasjon og støtte på lik linje med en selv. Å ha som regel alltid å ha en pårørende med inn til legen, vil lage en tryggere situasjon for alle. Da kan man etterpå snakke sammen om alt legen sa og bedre huske og forstå det som ble sagt.
Ved sykdom blir rollene man har i forhold til hverandre utfordret. Spesielt unge mennesker kan føle seg isolert. Ungdom kan føle et nytt ansvar overfor foreldrene, de ønsker å hjelpe og støtte. Foreldrene på sin side vil holde fast på foreldrerollen og synes ikke det er naturlig å snakke med barna om sine problemer. Det motsatte skjer også. Ungdommene kan få et altfor stort ansvar hjemme, uten at helsevesenet eller andre ser dette og hjelper dem med informasjon eller oppmerksomhet. I tillegg er unge mennesker i en særlig sårbar fase i livet, og har ofte nok med de problemene overgangen til voksen alder medfører.
Blir en av deres nærstående alvorlig syk vil de kunne oppleve en dobbel krise, både problem med å finne eget ståsted, og angsten for å miste en de er glad i. Tryggheten i livet vil bli rokket ved. Spesielt en tenåringsjente som har en alvorlig syk mor, eller en gutt med syk far, kan ha det ekstra tøft uten å vise det. Det er lett å tro at ungdom klarer seg selv. De har sine venner og sin egen verden. Dersom man er klar over at alvorlig sykdom i familien kan være ekstra vanskelig for tenåringer å oppleve, er dette i seg selv en hjelp. Ungdom og barn må ut fra sitt ståsted tas med i samtaler om situasjonen og være med å sette felles mål for hvordan man skal forholde seg videre sammen.
