KvalitetssjekkPå forskjellige steder
"Jeg vil snakke om sykdommen. Han unngår å snakke om den."
Til tross for at krisereaksjoner utgjør et felles mønster, så har hvert enkelt menneske sine individuelle reaksjoner. Dette gjelder følelsene man har, hvor lenge de varer, og hvordan de eventuelt skifter fra sinne til bitterhet til fortrenging og tilbake igjen, før man klarer å se situasjonen i øynene og ønsker å gjøre noe med den. Hvordan man har taklet tidligere opplevelser farger alltid den nåværende situasjonen.
Det er særlig på dette området det kan oppstå vanskeligheter mellom den syke og pårørende. Begge er i krise, men på forskjellige steder. Den ene kan være styrt av stor angst, fortrenger ubevisst, og klarer ikke snakke om sykdommen. Dette kan like gjerne være en nær pårørende, som den som er syk. Den andre er kommet videre, klarer å se virkeligheten i øynene og ønsker å snakke om kreftsykdommen. Det er viktig å respektere den andres ståsted, hva han eller hun vil snakke om, eller ikke snakke om. Angsten reduseres gradvis dersom man blir møtt med trygghet, aksept og kjærlighet fra omgivelsene. Det gir også en større sjanse for å komme til klarhet og komme videre i krisebearbeidelsen.
Dersom begge parter fortrenger, kan det gå dager og uker uten at man snakker om kreftsykdommen. Til slutt kommer man kanskje til et punkt hvor ting har modnet. Både den som har kreft og pårørende kan få behov for å snakke om følelsene og tankene sine og i fellesskap finne frem til hvordan de skal takle situasjonen.
