Informasjon

Å dele en krise i livet - "Vi må forsøke å forstå hverandre"

Denne informasjonen er utarbeidet av Kreftforeningen.

Hopp til innhold

Bjørn mistet både far og bror i kreft. Faren døde av tykktarmskreft 78 år gammel, familien fikk til en viss grad forberedt seg på det som skulle skje og var hos ham da han sovnet inn. Mer dramatisk ble det da Bjørns bror fikk lungekreft ikke så lang tid etter farens bortgang. Lungekreften viste seg å være uhelbredelig, broren døde etter halvannet års sykeleie, 46 år gammel. Samtidig som broren var dødssyk, ble Bjørns yngste sønn på to år alvorlig syk og innlagt på sykehus. Toåringen var ut og inn på sykehus i ett år, men kom til slutt over den kritiske fasen av sykdommen.

Et alpelandskap

Bjørn snakker om disse årene som et alpelandskap, der han snart var nede i avgrunnen og snart høyt oppe på tindene. "Det finnes en side ved krisen som det er lett å glemme og litt vanskelig å snakke om, nemlig at den kan gi opplevelse av dypt samhold og, faktisk, ekstreme gledesstunder. Da min bror var døende og jeg besøkte ham på sykehuset, så kunne vi ha det så fint sammen selv om samtalene var triste", sier Ole Bjørn og skynder seg å legge til: "Misforstå meg ikke; krisen var stor og hele familien var i ubalanse. Jeg har ikke tatt noe av dette på strak arm."

Bjørn har en mor som gjennom en årrekke har jobbet på sykehus. "Hun var vant til å snakke med døende mennesker, og for oss andre i familien ble derfor ikke dette med døden så fjernt som det ellers ville vært. Min kone og jeg hadde heldigvis også berørt temaet før alt skjedde. Det at man har snakket om og tenkt på døden på forhånd, hjelper ikke når det første sjokket kommer. Men det hjelper etterpå", mener Bjørn, "da er det ikke fullt så vanskelig å snakke om tingene".

I bryllup da broren døde

"Hvordan var det å være pårørende både for en far og en bror som dør? " "Da far døde, hadde han hatt en sykdomsperiode som gjorde at vi var nokså forberedt da det ble slutt. Jeg satt og holdt ham i hånden da han døde. Det var ikke så vanskelig å forsone seg med det, selv om jeg sørget. Det var en helt annen opplevelse da min bror ble så syk. Det var meningsløst at han skulle få lungekreft, han som var så ung. Og det var så mye mer dramatisk: min bror var f.eks. svært redd for at sykdommen skulle gi smerter som ikke kunne lindres."

"Min bror sto meg meget nær, og jeg var ofte hos ham da han ble syk. Vi sto så nær at vi snakket mye om døden. Han var kristen og i hans siste leveår var troen meget sterk. Dette året visste han at han kom til å dø. Han leste mye i Bibelen og fant trøst der. For ham ble nok døden en befrielse til slutt."

"Han døde mens jeg var i min svogers bryllup. Jeg deltok i bryllupet under sterk tvil. Det var ikke enkelt for meg at jeg ikke nådde frem til sykehuset den kvelden han døde. Men jeg vet i hvert fall at han døde uten smerter, ved hjelp av medisin. Han hadde vært så redd for smerte."

Forsøke å forstå

"Ut fra din dyrekjøpte erfaring, hva er viktigst i krise­ og sorgprosesser?" "Det ligger meg på hjertet at vi må forsøke å forstå hverandre når krisen kommer. Både den som er syk og de pårørende må forstå hverandre og gi rom for reaksjonene som kommer. Jeg husker da jeg lå på sykehuset med min lille toåring, så kunne jeg høre utslitte, engstelige foreldre, med et kritisk sykt barn, ryker i tottene på hverandre på barneavdelingen. Når det er kritisk, går det fort utover andre. Det er så fort gjort bare å dyrke sin egen sorg og sine egne oppfatninger, men man må forsøke å forstå andres reaksjoner også. De syke skal selvsagt skjermes, men de skal heller ikke bli behandlet som barn i sin sykdom", mener Bjørn.

"Dette med å snakke med hverandre er også helt avgjørende. Både med den som er syk og andre. Selv har jeg hatt god støtte av samtaler med en prest gjennom den mest kritiske perioden. Prestens kone var død av kreft, så han visste hva jeg snakket om. Nå har jeg kommet dit at jeg kan snakke om døden uten å få det så veldig vondt selv. Før var det fysisk vondt bare å snakke om det."

Bjørn legger også vekt på at han gråt ut mye sorg før broren døde, slik at det ble lettere for ham etterpå.

Vil du vite mer?