Informasjon

Å dele en krise i livet - "Informasjonen må komme gradvis"

Informasjonen er utarbeidet av Kreftforeningen.

Hopp til innhold

Da Gudrun som 36­åring fikk diagnosen tykktarmskreft, murte hun seg inne. "Jeg satt som forstenet i to tre dager, jeg tok ikke telefonen, jeg gjorde ingenting. Jeg hadde barn på 11 og 14 år, jeg lempet ansvaret for dem og alt annet over på mannen min. Det var en fredag jeg fikk diagnosen, og på tirsdagen etter ble jeg lagt inn på sykehus. Ved innleggelsen var jeg ikke lenger forstenet, men helt fattet. Jeg tror det skyldes at det foregikk mye bearbeiding inne i meg de dagene jeg satt som lammet. Jeg hadde i hvert fall godtatt situasjonen da jeg ble lagt inn for operasjon."

Vel så vanskelig for mannen

På hjemmebanen ble mannen sykemeldt, blant annet for å ta seg av barna. "Han mistet matlysten. Men jeg må innrømme at jeg ikke følte noe ansvar verken for han eller barna i den situasjonen jeg var. Man blir nokså egoistisk når slike ting skjer. I ettertid ser jeg kanskje at det var lettere for meg som var midt oppe i det, det skjedde jo noe hele tiden. Hans dager var ikke slik. Det var nok vel så vanskelig å være mannen min som å være meg de dagene", erkjenner Gudrun. Hun fikk mye oppmerksomhet blant annet fra helsepersonalet.

"De behandlet meg veldig bra. Men de klarte ikke å se hvordan mine nærmeste hadde det og følte vel ikke noe ansvar for det heller. Kanskje er det det som svikter mest i kreftomsorgen i dag; omtanken for de pårørende. At noen virkelig ser dem og gir dem tilbud om hjelp og veiledning.

Oppfattet ikke informasjon

Gudrun fikk utlagt tarm etter den første operasjonen. "Jeg hadde ikke fått nok informasjon, så jeg dro i posen på magen så den løsnet", forteller hun og blir tenksom: "Det var kanskje slik at jeg fikk den informasjonen jeg trengte, men jeg var i en situasjon der jeg måtte få informasjonen mange ganger før jeg helt oppfattet hva som ble sagt."

Gudrun har arbeidet mye for NORILCO, foreningen for stomiopererte, og har i årenes løp besøkt mange nyopererte kreftpasienter. "Jeg har sett det veldig tydelig under sykebesøkene at det var mye informasjon de ikke kunne ta inn. Etter en stund bare falt de av under samtalen med meg, jeg kunne se det i fraværende blikk. Jeg tror vi mennesker er laget slik at vi takler kriser. Men informasjonen må komme gradvis og den må gjentas; ikke alt på en gang. Jeg hadde det nok slik selv også, da jeg var syk."

Ny krise

Et par år etter at hun ble operert første gang, måtte hun opereres på nytt. "Da jeg denne gangen fikk beskjed at jeg hadde en svulst, var jeg helt rolig i motsetning til første gangen jeg fikk en slik beskjed. Denne gangen visste jeg selv at noe var galt, og ventet bare på bekreftelsen. Jeg var roligere, og dermed var familien det også."

"Snakket du med dem om døden?" "Nei, det var aldri oppe. Men de levde sikkert med en frykt for at jeg skulle dø. Selv slo jeg iblant i bordet, jeg ble så lei alt sammen; stomiposer og jeg vet ikke hva. Og jeg følte vel at jeg var helt alene i verden om å ha det sånn. Noe man jo ikke er." "Det er godt å ha et aktivt liv og ha andre ting å tenke på. Det er også godt med humor, galgenhumor, og det er godt å være tilknyttet en forening som NORILCO, der man oppdager at flere er i samme båt."

Vokse på sykdommen

Gudrun ble året etter strålebehandlingen operert to ganger. Året etter der igjen, måtte hun igjennom en ny operasjon. "Men nå har det gått 6-7 år, jeg har holdt meg frisk og regnes som ute av faresonen. Jeg bærer nok likevel med meg døden i en ryggsekk. Det at jeg ikke tar livet som en selvfølge, gjør at jeg lever litt annerledes, jeg setter pris på andre ting enn før." Gudrun ler. Livet er blitt sterkere og klarere. "Når man er frisk, tar man ting som en selvfølge. Det gjør ikke jeg lenger. Jeg utsetter ikke ting jeg har lyst til å gjøre."

"Hvis noen hadde sagt til deg da du var syk, at du kom til å vokse på all denne motgangen, hvordan ville du ha reagert da?" "Da ville jeg ha protestert vilt. Man må i hvert fall ut av den første tiden for i det hele tatt å være i stand til å tenke den tanken", sier Gudrun.

Vil du vite mer?