KvalitetssjekkInformasjonen er utarbeidet av Kreftforeningen.
Det er flere definisjoner på hva en krise er. Den svenske psykiateren Johan Cullberg beskriver to typer kriser; utviklingskriser og traumatiske kriser.
Utviklingskriser
Utviklingskriser er noe alle mennesker går gjennom. Akkurat som man utvikler seg fysisk, så finner det sted en psykososial utvikling. Psykolog Eric Erikson har skissert åtte ulike utviklingskriser et menneske kan gjennomgå.
- Spedbarnsalderen; opp til ett år. Her blir evnen til tillit/mistillit grunnlagt
- Småbarnsalderen; fra ett til tre år. Selvstendighet/skam/tvil får grunnlag her
- Førskolealderen; fra tre til sju år. Her utvikles initiativ/skyldfølelse
- Skolealderen; ni til tretten år. Arbeidsevne/mindreverd får grunnlag her
- Pubertet/Ungdomsalder. Her handler det om identitet og rolleforvirring
- Voksen alder. Intimitet og isolasjon står sentralt
- Middelalder. Generativitet/stagnasjon
- Alderdom. Her handler utviklingskrisen om integritet og fortvilelse
Hvis man befinner seg i overgangen fra en fase til en annen i utviklingskrisen, kan reaksjonene på en alvorlig sykdom bli sterkere enn ellers. En tenåring kan i utgangspunktet ha nok med den utviklingskrisen han eller hun går gjennom for å bli voksen. Hvis en livstruende sykdom dukker opp i familien eller hos en selv, er det normalt at de traumatiske reaksjonene blir mye sterkere. Likedan for den som opplever en utviklingskrise ved overgangen til å bli middelaldrende, og som får en alvorlig sykdom. Dette vil forsterke følelsen av tap.
Traumatiske kriser
Johan Cullberg definerer en traumatisk krise som en situasjon der en person psykisk føler sin fysiske eksistens, sosiale identitet og trygghet eller grunnleggende livsmuligheter truet. Traumatiske kriser kan deles inn i fire faser.
- Sjokkfasen. Kan vare fra noen sekunder til et par dager
- Reaksjonsfasen. Kan vare fra en til åtte uker
- Bearbeidingsfasen. Kan vare opptil et halvt år
- Nyorienteringsfasen. Varer livet ut
Sjokkfasen og reaksjonsfasen er krisens akutte fase. Sorgreaksjoner er en del av kriseforløpet. Lege Elisabeth Kübler Ross har intervjuet mennesker som visste at de snart skulle dø, og senere deres etterlatte. Hun skisserer følgende reaksjoner i et sorgforløp: Sinne, benekting, kjøpslåing, depresjon og akseptering.
Sjokkfasen og reaksjonsfasen er den akutte delen av krisen. Denne akutte fasen kan oppleves gang på gang i løpet av en kreftsykdom. Sjokket kan vare fra sekunder til noen dager. Alt blir tomt inne i en. Verden oppleves fjern, den stenges ute. Man oppfatter kun enkelte ting av det som blir sagt, eller det som blir sagt kan forstørres voldsomt eller fordreies. Omverdenen kan oppfatte den som er i sjokkfasen som helt rolig, og overser derfor lett at vedkommende er i sjokk.
Reaksjonsfasen kan vare opp til et par måneder. Følelsene som blir avstengt i sjokkfasen, velter nå frem: Sinne, angst, aggresjon og depresjon, sorg over tapene sykdommen kan føre med seg. Man kastes frem og tilbake i et kaos av følelser. Situasjonen oppleves som så truende at man, bevisst eller ubevisst, prøver å komme bort fra den. Forsvarsmekanismer, som er ubevisste mekanismer for å holde angst i sjakk, kan tre i kraft. De vanligste forsvarsmekanismer i denne sammenheng er fortrengning og regresjon. Fortrengning gir seg utslag i at man utelukker det man har fått vite fra bevisstheten og snakker som om en aldri hadde hørt diagnosen kreft. Regresjon vil si at man blir mer avhengig av andre i sin væremåte, enn det man var før man ble syk. Man kan i større grad ønske at andre tar ansvar og man har større behov for støtte og nærhet.
Bearbeidingsfasen kommer etter krisens akutte fase og kan vare opp til et halvt år. Nå bearbeider man det som har skjedd, snakker om det igjen og igjen. Her ser man situasjonen i øynene og setter ord på den, og etter hvert kommer man over i
nyorienteringsfasen hvor man aksepterer den nye situasjonen.
Stagnasjon kan bli resultatet hvis kriser ikke blir bearbeidet. Således kan kriser som ikke ble bearbeidet tidligere i livet, våkne til live igjen når man opplever kreftsykdom. Hvis man klarer å komme gjennom fasene i kriseforløpet, kan det føre til vekst og modning som menneske. Hvordan situasjonen mestres, er avhengig av egne ressurser og støtten man får fra omgivelsene. Det er viktig å være klar over at dette er en skjematisk måte å beskrive kriseforløpet på. De forskjellige reaksjonene er ikke nødvendigvis så skjematiske hos det enkelte menneske, og den enkelte opplever heller ikke alle reaksjonene som er beskrevet. Det er vanlig å gå frem og tilbake mange ganger mellom de forskjellige fasene gjennom et sykdomsforløp.
Vil du vite mer?
- Ved behov for ytterligere råd eller veiledning, kontakt Kreftforeningen
