Å dele en krise i livet - Vanlige krisereaksjoner

Informasjonen er utarbeidet av Kreftforeningen.

Sjokket

"Det kan ikke være sant at jeg har kreft. Jeg kan ikke skjønne det. Legen må ha blandet prøvene."

Dette er vanlige tanker når man får en kreftdiagnose. Man får sjokk, og i sjokktilstand går overføringer av informasjon i hjernen langsommere. Det er vanlig å føle seg ute av stand til å forstå hva som skjer, eller til å uttrykke følelsene sine. Man kan bli helt nummen og få følelsen av at tiden stanser opp, at man går ved siden av seg selv. Mange klarer bare å ta imot en begrenset mengde informasjon, og må spørre om igjen og om igjen for å få informasjonen med seg.

Fortrengning

"Det er ikke noe galt med meg. Jeg har ikke kreft"

Tanken på at man har kreft, kan være så skremmende at man med det samme ikke klarer å ta det inn over seg. Den som er syk kan rett og slett legge lokk på tankene om kreftsykdommen og la dem hvile i underbevisstheten til han eller hun er moden for å se situasjonen i øynene. Når man føler det slik, er det helt i orden å gi beskjed til omgivelsene at man ikke ønsker å snakke om sykdommen. Av og til er det de pårørende som fortrenger at den syke har kreft, og som skifter samtaleemne når man kommer inn på sykdommen. Oftere er likevel forklaringen at de pårørende er usikre og engstelige. De vet ikke hvordan de skal ordlegge seg. Dette kan virke sårende på den som har kreft, og den syke bør da forsøke å formidle sine følelser og fortelle at han eller hun ønsker å snakke åpent om kreftsykdommen.

Sinne

"Hvorfor meg av alle mennesker? Og hvorfor akkurat nå?"

Sinne kan skjule andre følelser som frykt, depresjon og fortvilelse. Sinnet rettes gjerne mot de nærmeste eller mot den behandlende lege. Det er også vanlig å anklage Gud eller skjebnen.

Det er naturlig å være fortvilet over å ha fått kreft. Hvis kreften har spredt seg, kan man føle seg særlig sint og forrådt. Kanskje tok det tid å få stilt diagnosen og kanskje opplevde man at legen ikke tok situasjonen alvorlig nok i utgangspunktet.

De nærmeste vil ikke alltid forstå at raseriet egentlig er rettet mot sykdommen og ikke mot dem. I øyeblikk man ikke er fullt så sint, kan det være nyttig å fortelle disse tingene til de nærmeste. Dersom det er vanskelig å snakke med pårørende, kan det være god hjelp i å snakke med noen utenforstående.

Skyld, skam og anklager

"Hvis det ikke hadde vært for .... så hadde ikke dette skjedd". "Hva har jeg gjort som skal straffes med denne sykdommen?"

Av og til klandrer folk seg selv eller andre for å ha fått kreft. De prøver å finne en grunn til at den er oppstått. Man kan anklage seg selv for ikke å ha oppsøkt lege da de første symptomene på sykdommen kom, eller anklage legen for ikke å ha tatt symptomene på alvor. Å føle skyld for å ha røkt er også vanlig. Men man skal huske at når en kreftsykdom har oppstått, så skyldes det mange ting man ikke er herre over. Kreft er for mange en tabubelagt sykdom, og derfor forbundet med skam og også med verdiløshet. Denne sykdommen må imidlertid hver tredje nordmann regne med å få en eller annen gang i løpet av livet. Det er en alminnelig sykdom som det forskes intenst for å finne årsakene til.

Bitterhet

"Det er greit for deg, du behøver ikke å utholde dette"

Det er forståelig at man føler bitterhet over å ha fått kreft, mens andre mennesker er friske. Eller at man er bitter fordi kreften sprer seg, mens andre har blitt kvitt sykdommen. Bitterhet kan dukke opp i sykdomsforløpet av mange grunner. Erfaring viser at det er godt å få satt ord på disse følelsene. Det kan hjelpe til med å bli kvitt dem. Å holde fast på bitterhet kan føre mennesker inn i en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av.

Isolasjon

"Vær så snill, la meg være alene."

I perioder kan den som er syk ønske å være alene for å sortere ut tanker og følelser. Dette kan være uforståelig for de nærmeste, som kanskje vil dele den vanskelige tiden. Det vil gjøre det lettere for de pårørende å holde ut, dersom den som er syk kan fortelle dem at en ikke makter annet enn å isolere seg nå, men at han eller hun vil komme inn igjen i fellesskapet og snakke om sykdommen senere. Håpløshet kan være den dominerende følelsen da.

I en isolasjon som vedvarer, kan man ha utviklet en depresjon som ofte kan behandles. Man må da henvende seg til legen for å få hjelp.

Tretthet

"Jeg er så trett. Jeg orker ingenting."

Det følelseskaos man opplever i den akutte delen av krisen, gjør at man blir fysisk slapp og avkreftet. Det er viktig å være klar over at tankene man sliter med, kan være en medvirkende årsak til trettheten. Dette gjelder enten man selv har kreftsykdommen eller er pårørende.

De nærmeste skal være klar over at den som har kreft vil ha en tretthet som kommer og går. Noen dager er et ork hvor man trenger hvile, mens man andre dager har overskudd. Pårørende har lett for å behandle den som har kreft som syk pasient hele tiden, og kan falle for fristelsen til å oppfordre den syke til å ta det med ro og ikke å anstrenge seg. Men når de gode dagene er der og arbeidslysten også kommer, må en få lov til å jobbe og utfolde seg uten å møte motstand.

Det er imidlertid viktig å være klar over at tretthet, apati, resignasjon og håpløshet som vedvarer over flere uker hos alvorlig syke pasienter, ofte kan være forårsaket av sykdommens biologiske effekter. I slike tilfeller kan behandling med stimulerende legemidler hjelpe mange. Pasienten eller pårørende bør i slike tilfeller ta dette opp med legen.

Hvis en krisereaksjon står over mange uker og er kjennetegnet ved angst, nedtrykthet, søvnproblemer og konsentrasjonsproblemer, er det ofte uttrykk for en depresjon. Slike tilstander kan effektivt behandles med antidepressive legemidler.

Menn kan, mye oftere enn kvinner, oppleve en tretthet som vedvarer over tid (mer enn 4 uker). Trettheten er kombinert med manglende evne til å reagere følelsesmessig. I disse tilfellene bør en kontakte legen for å få hjelp.

Vil du vite mer?

• Ved behov for ytterligere råd eller veiledning, kontakt Kreftforeningen