Informasjon

Kreft og sex - tilbake til hverdagen

Dette informasjonsskrivet kan være en hjelp til å mestre både praktiske og følelsesmessige vanskeligheter man kan komme til å møte, først og fremst som pasient, men også som partner eller bare interessert.

Hopp til innhold

Innledning

  • Hva vil skje med seksuallivet mitt nå som jeg har fått kreft?
  • Hvordan innvirker cellegift og strålebehandling på lyst og evne?
  • Vil kirurgiske inngrep ødelegge mine muligheter for et seksualliv?
  • Hvordan kommer min partner til å reagere, kan jeg fortsatt være attraktiv?

Dette er et spørsmål som før eller siden melder seg hos de fleste som har fått stilt diagnosen.

Svarene vil selvsagt variere sterkt med kreftform og de inngrep som gjøres; det er langt fra å få behandlet en liten svulst i huden til omfattende inngrep der deler av kjønnsorganer fjernes.

Allikevel er det ikke mange som kommer uberørt fra en kreftdiagnose. Kropp og seksualitet er tett forbundet, og få har det samme forholdet til kroppen etter å være rammet av sykdommen. Erfaringer viser imidlertid at alle grupper kreftpasienter kan ha et seksualliv de har glede av, bare de har bearbeidet mentale sperrer som måtte ha oppstått, og funnet løsninger på eventuelle praktiske problemer.

Dette informasjonsskrivet kan være en hjelp til å mestre både praktiske og følelsesmessige vanskeligheter man kan komme til å møte, først og fremst henvendt til pasienten, men vi håper at det også blir lest av partneren og andre interesserte. Nå er jo både sykdomsbilde og seksuell adferd svært forskjellig fra menneske til menneske, så etter å ha lest dette informasjonsskrivet vil trolig de fleste sitte igjen med ubesvarte spørsmål. Nøl i så fall ikke med å kontakte lege eller det hjelpeapparat som ellers står til disposisjon. Se også adresser helt til slutt i informasjonsskrivet.

Den som intet våger ...

Det pleier å ta tid før en kreftpasient får overskudd til å interessere seg for sex igjen. Men før eller siden melder hverdagen seg, og lysten vender tilbake. Da gjelder det å ikke la seg styre av angst og usikkerhet - samtidig som man ikke skal gjenoppta seksuallivet før man føler seg klar til det.

Det er ikke sikkert at de første forsøkene faller så heldig ut. Det kan ha mange årsaker, kanskje gjør det vondt å bli berørt på steder som er påvirket av sykdommen, kanskje har tunge og vanskelige dager satt sitt preg på selvfølelse og selvbilde. Mange er også nervøse og anspente av frykt for egne eller partnerens reaksjoner på forandringene som er skjedd. Det viktigste er at man ikke gir opp, men prøver igjen, gjerne på nye måter.

Første forutsetning for å kunne gjenoppta seksuallivet er at man våger forsøke. Det lyder banalt, men ofte er faktisk dette det vanskeligste. Man er redd for å bli avvist, eller for at partneren skal føle avsky. Så galt kan det selvfølgelig gå - det kan det jo forøvrig også om man ikke er kreftpasient. Og da har man ikke annet valg enn å prøve igjen, akkurat slik det var da man tok de første usikre skritt ut i kjærlighetslivet.

Man skal imidlertid huske på at det gjerne krever litt tid å venne seg til en kropp som på en eller annen måte er annerledes, det gjelder like mye for en seksualpartner som for den som selv er behandlet for kreft. Med litt tid forsoner man seg gjerne med det uvante, så om den øyeblikkelige reaksjon er avvisende skal man ikke la seg knekke av den grunn, men forsøke å gi seg selv og partneren sjansen til å nærme seg hverandre på ny.

Selvsagt skjer det at et forhold man ønsker ikke blir noe av, eller at etablert samliv går i stykker. Men hvis årsaken er den ene partens kreftsykdom er det grunn til å tvile på om forholdet ville ha vært sterkt nok til å vare under noen omstendighet.

Tre nøkkelord

For alle mennesker er åpenhet, kunnskap og ømhet viktige elementer i et godt seksualliv. Enda viktigere er de i et forhold der en av partene er rammet av kreft, for den første tiden vil det nesten alltid være nødvendig å ta spesielle hensyn til både fysiske og følelsesmessige virkninger av sykdommen.

Åpenhet

Seksualiteten er en av de mest ømtålige og private sider ved tilværelsen. For mange mennesker innebærer det atskillig selvovervinnelse å snakke om seksuelle følelser, lyster og ønsker, også til en man står nær. Selvovervinnelsen er imidlertid her en god investering. Det å kunne fortelle sin partner hva man liker og ikke liker, om usikkerhet og frykt, lyster og opplevelser gjør det utrolig mye lettere for to mennesker å tilpasse seg hverandre.

Særlig hvis det oppstår problemer i forholdet er det viktig at man kan snakke sammen. Skal man løse opp i vanskelighetene er det nødvendig først å finne ut hva de bunner i. Ofte er det tausheten selv og angsten for hva den andre tenker som er det største problemet.

Mange kreftpasienter har i perioder svært dårlige følelser for sin egen kropp, og tar det lett for gitt at partneren føler avsky. Denne forsøker kanskje på sin side å skåne den syke ved å la være å nevne problemene; i begge tilfeller kan det oppstå en ond sirkel som best kan brytes ved at man snakker åpent sammen.

Kunnskap

Under enhver omstendighet er det en fordel om både pasienten og dennes partner skaffer seg mest mulig kunnskap om sykdommen og dens behandling. Hvis begge er forberedt på problemene som vil kunne oppstå er det lettere å møte dem, både mentalt og praktisk. En samtale med legen er en god begynnelse, og der det er mulig bør begge være tilstede. Pasient og partner vil ha forskjellige spørsmål og problemstillinger, og samtalen kan i seg selv bidra til en større grad av nærhet og åpenhet de to imellom.

Sykepleiere, ergoterapeuter og fysioterapeuter vil også ofte kunne bidra med verdifulle råd og praktisk informasjon. Imidlertid skal man ikke glemme at mange mennesker synes det er vanskelig å snakke om seksualitet. Og helsepersonell er også mennesker - man kan ikke ta det for gitt at dyktige leger og pleiere nødvendigvis også er gode rådgivere på det seksuelle området. I mange tilfeller vil det derfor være av stor verdi å få snakke med en som har spesiell erfaring med seksualrådgiving. Legen kan vanligvis formidle en henvisning, og ellers finnes det oversikt over aktuelle adresser bak i brosjyren.

Ømhet

Varme, nærhet, ømhet... Vi trenger det alle, men den som gjennomgår en vanskelig og vond periode i livet trenger det mer enn noen. Det gjør godt å bli holdt rundt, og det skal man ikke være redd for å fortelle sine nærmeste. De er ofte usikre på hva de kan gjøre for å hjelpe, og det er ingen grunn til ikke å la dem få vite det.

Når det seksuelle samliv skal gjenopptas er nok mange kreftpasienter i første omgang mer opptatt av fysisk ømhet enn av å oppnå orgasme, samtidig som de har et sterkt behov for å oppleve seg akseptert som seksuelt individ. Det er viktig at partneren er innforstått med dette, og at han eller hun tar seg tid. I de fleste tilfeler er det bare litt tålmodighet og tilvenning som skal til.

Det forekommer imidlertid at lysten eller evnen til å gjennomføre et samleie er borte for lang tid, kanskje for alltid. Da er det viktig å huske på at sex er så mye mer enn det å oppnå utløsning gjennom å stimulere kjønnsorganer. Til syvende og sist er nærhet, fysisk og psykisk ømhet og utallige kjærtegn det som betyr mest i et kjærlighetsforhold.

Om å akseptere seg selv

Det er et vanlig fenomen at kreftpasienter i en periode får problemer med selvfølelsen. Sykdom og behandling setter ofte sine spor både på utseende og fysiske funksjoner, og i alle tilfeller opplever man en vanskelig tid som lett kan utløse depresjon. Sykdom blir plutselig en viktig del av livet - og da er det ikke underlig om det melder seg tanker om hvem man er og hva man er verdt. Særlig er det lett å føle seg usikker og redd foran et intimt møte med et annet menneske. Hvordan vil en seksualpartner reagere på de synlige og merkbare spor sykdommen har etterlatt seg, og hva vil jeg selv være i stand til å yte? Er jeg fortsatt attraktiv, kan jeg tilfredsstille en seksualpartner?

Vi har sagt det før, men det tåler å gjentas: Alle har mulighet til et godt seksualliv, uansett hva man har vært utsatt for av inngrep og behandling. Hindringene ligger på det mentale plan; hos pasienten, og kanskje også hos partneren. Det å komme i gang igjen med seksuallivet blir derfor et spørsmål om å arbeide med selvbilde og holdninger, og første skritt er å forsøke å akseptere seg selv som den man er, med de spor sykdommen nå engang har satt. Det er deg du vil noen skal begjære og elske, ikke den du kunne vært om du var høyere, lavere, slankere - eller uten de merker livet og sykdommen har gitt deg.

Det sies av enkelte at man ikke kan vente å bli akseptert av andre hvis en ikke aksepterer seg selv. Det er ikke nødvendigvis sant. Man behøver ikke være kreftoperert for å ha erfart at trekk og egenskaper man selv synes lite om ikke er vesentlige for et annet menneske, at man blir elsket uavhengig av egne svakheter, enten disse er medfødte eller kommet til senere. Men selvfølgelig er det sant at det er lettere å bli akseptert når man er sikker på seg selv. Den som har klart å få et avslappet forhold til mangler ved egen kropp kan lettere snakke om dem, blir ikke selvmedlidende, og kan kanskje i beste fall klare å ta dem litt spøkefullt.

Hvordan kan man så reparere et skadet selvbilde? Det finnes ikke noe enkelt svar. Noen har stort utbytte av profesjonell hjelp hos psykolog eller psykiater, og de fleste kan med fordel søke kontakt med andre i samme situasjon i samtale- eller selvhjelpsgrupper.

I alle tilfeller er det å gjenvinne selvtilliten et spørsmål om å ta tiden til hjelp. Man gjør erfaringer som bekrefter at livet går videre, at man ikke er noe mindre verdt som menneske, men kanskje tvert imot har vokst på det man har vært igjennom.

Vil du vite mer?

Kilder

Sentrale kilder og kvalitetsvurdering

Kreftforeningen.