Informasjon

Kreft i eggstokkene

Kreft i eggstokkene er ofte en diagnose som stilles sent, fordi sykdommen gir få og vage symptomer tidlig i forløpet. I mange tilfeller har sykdommen spredt seg når diagnosen stilles.

Hopp til innhold

Kreft i eggstokkene

Innvendige kvinnelige kjønnsorganer

Hvert år får cirka 450 norske kvinner kreft i eggstokkene eller ovariekreft. Det er den tredje hyppigste gynekologiske kreftformen i Norge, etter brystkreft og livmorkreft. Risikoen for å få sykdommen stiger inntil 60-årsalderen. De fleste som får eggstokkreft er mellom 50 og 60 år, men også unge kan rammes. Kreft i eggstokkene er en alvorlig sykdom da den ofte oppdages sent.

eggstokkreft

Kvinner har to eggstokker, som hver er på størrelse med en mandel. Tilsammen veier de cirka 15 gram. Med årene krymper eggstokkene. Det latinske ord for eggstokk er ovarium. I hver eggstokk er det over 100.000 egg. Hos kvinner som menstruerer, frigis det hver måned ett egg fra eggstokkene. Denne eggløsningen midt mellom to blødninger er en forutsetning for å kunne bli gravid. Eggstokkene danner også hormoner, som blant annet har stor betydning for de typiske kvinnelige kroppslige trekk.

Sykdommen kan oppdages ved en tilfeldighet i forbindelse med en gynekologisk undersøkelse. De første symptomene er ofte at magen begynner å vokse. Dette skyldes vanligvis en væskeansamling, men det kan også være selve kreftsvulsten.

Et annet tegn kan være plager fra mage-/tarmkanalen - f.eks. kvalme, endrede avføringsvaner eller magesmerter. Disse symptomene får mange til å tro at sykdommen finnes i magesekken eller i tarmen. Kreft i eggstokkene er en lumsk sykdom fordi symptomene er så lite karakteristiske og hver for seg kan synes harmløse. Derfor oppdages som oftest kreft i eggstokkene når sykdommen har fått utvikle seg temmelig langt. Når diagnosen stilles, har kreftcellene i mer enn hvert annet tilfelle nådd å spre seg fra eggstokkene til andre organer.

Årsak

Forskerne vet lite om hvorfor en normal celle i en eggstokk utvikler seg til en kreftcelle. Men sannsynligvis spiller kjønnshormonene en rolle for hvor stor risikoen er for at en kvinne skal rammes av sykdommen. Kreft i eggstokkene oppdages for eksempel oftere hos kvinner som ikke har født enn hos kvinner som har satt barn til verden. Det er vist at P-piller minsker risikoen for denne sykdommen.

Diagnostikk

Hvis din primærlege har mistanke om at du har kreft i eggstokkene, vil du bli henvist til en gynekolog. Han eller hun vil sannsynligvis foreta en gynekologisk undersøkelse og ultralydundersøkelse av eggstokkene. Ufarlige lydbølger benyttes for å gi et bilde på en skjerm av kroppens indre organer. Undersøkelsen kan enten foregå på utsiden av kroppen eller via skjeden. Ultralyd er allikevel ikke tilstrekkelig for å avgjøre om du er syk. Hvis det kan ses svulster på eggstokkene, skal disse undersøkes nærmere.

Dersom mavepartiet ditt inneholder en større væskeansamling, kan legen velge å undersøke denne væsken med tanke på kreftceller. Dette gjøres ved hjelp av en tynn nål. Ofte er det allikevel nødvendig å åpne inn til eggstokkene ved en operasjon for å kunne stille den endelige diagnosen. Dette skyldes blant annet at det kan være vanskelig å skjelne mellom godartede og ondartede svulster. Hvis det er tegn som tyder på at kreftsykdommen påvirker tarmene eller urinveiene, vil disse også bli undersøkt.

Til slutt tas alltid et røntgenbilde av brystkassen for å undersøke om sykdommen har spredt seg til lungene. Blodet vil også bli undersøkt. De fleste former for kreft i eggstokkene gir utskillelse av spesielle stoffer i blodet. Disse stoffene kalles markører. Jo større antall det finnes av disse markørene, desto mer fremskreden kan sykdommen være. Blodprøver kan også senere benyttes for å kontrollere om sykdommen har dukket opp igjen.

Forskjellige stadier

Inntil legen bestemmer hvilken form for behandling du skal tilbys, er det viktig å få konstatert om sykdommen har spredt seg. Legene deler kreftformen inn i fire stadier. Det avgjørende er hvor langt kreftcellene har spredt seg fra eggstokkene.

Ved stadium I er sykdommen begrenset til eggstokkene. Ved stadium IV har den spredt seg utenfor bukhulen. Mellom disse to finner vi stadiene II og III. Kreft i eggstokkene sprer seg som oftest ved at cellene vokser inne i bukhulen, hvor svulsten brer seg rundt organene. Kreftcellene kan også føres ut i kroppen via lymfeårene til lymfeknutene. I sjeldne tilfeller sprer sykdommen seg til lever eller lunger.

Behandling

Operasjon

Den mest brukte behandlingsform ved kreft i eggstokkene er operasjon der eggstokkene, egglederne, livmoren og blindtarmen fjernes. I tillegg fjernes en del av vevet rundt de deler av tarmen som omkranser blant annet eggstokkene. Dette gjøres for å hindre eventuell spredning av sykdommen. Når den fjernede delen av tarmsystemet undersøkes, kan legen bedømme hvor langt kreftsykdommen har utviklet seg. På latin kalles operasjonen dobbeltsidig salpingo-oforektomi, hysterektomi og omentektomi. I ordlisten kan du lese hva disse ordene betyr.

Under operasjonen vil bukhulen bli skyllet med vann, som senere undersøkes i laboratoriet. Finner man kreftceller, kan det tyde på at sykdommen har spredt seg til bukhulen. Hvis sykdommen kun er i stadium I og kreftcellene ikke ser spesielt ondartede ut i mikroskop, er det som oftest tilstrekkelig med operasjon. I de fleste tilfeller er det allikevel nødvendig med ytterligere behandling.

fjerning av eggstokk

Behandling med cellegift

Nesten alle kvinner med kreft i eggstokkene må etter operasjonen ha behandling med cellegift - såkalt kjemoterapi. Ofte gis en kombinasjon av flere typer celledrepende midler (cytostatika). De mest brukte preparatene er Carboplatin og Paclitaxel som kombinasjonsbehandling. Midlene blir gitt direkte i en blodåre (intravenøst) gjennom en tynn slange, og blodet frakter det rundt i hele kroppen. I enkelte tilfeller kan cellegiften gis i tablettform. Denne behandlingen skal du vanligvis ha hver tredje eller fjerde uke i seks måneder. Noen ganger krever behandlingen innleggelse, andre ganger kan den gis poliklinisk.

Bivirkninger

Cellegiften kan medføre kortvarige skader på normale celler. Derfor kan behandlingen gi bivirkninger. De mest alminnelige er uopplagthet, tretthet, dårlig matlyst, kvalme, oppkast og håravfall. Når behandlingen er over forsvinner plagene, og håret vokser ut igjen. I sjeldne tilfeller kan bivirkningene bli mer langvarige. Behandling med cellegift kan også påvirke cellene i blodet, så risikoen for infeksjon og blødning er i en periode større enn normalt. Blodet ditt vil derfor bli undersøkt regelmessig.

Risiko for tilbakefall

Sykdommen kan gi tilbakefall. Det er derfor nødvendig å gå regelmessig til kontroll. Denne skjer poliklinisk og består av en gynekologisk undersøkelse. Kontrollene gjennomføres årlig i fem år, litt oftere de første årene.

Vil du vite mer?

Kilder

  • Kreftforeningen