Informasjon

Tykktarmskreft og endetarmskreft

Kreft i tykktarm eller endetarm, kolorektal kreft, er en av de vanligste kreftformene i Norge. Nasjonale retningslinjer har standardisert og sentralisert behandlingen. Femårsoverlevelsen for både tykk- og endetarmskreft er rundt 60% for menn og 65% for kvinner.

[imported]

Hopp til innhold

Hva er kolorektal kreft?

Kolorektal kreft er en kreftsvulst i tykktarmen eller endetarmen. Kolon er det medisinske navnet på tykktarmen, hvor rektum (endetarmen) utgjør den siste delen. I de aller fleste tilfellene er kolorektal kreft av typen adenokarsinom, en ondartet svulst utgått fra kjertelvev i tarmslimhinnen.

I løpet av livet vil 1 av 20 personer utvikle tykktarmskreft. I Norge påvises rundt 2900 nye tilfeller av kolonkreft og rundt 1300 nye tilfeller av rektumkreft hvert år. Kolonkreft er litt vanligere blant kvinner enn blant menn, mens det er motsatt for rektumkreft. Antall tilfeller av tykktarmskreft har vært økende de siste årene. Dess eldre man blir, jo større er sjansen for å utvikle kreft i tykktarmen. Rundt 85 prosent oppstår etter 60-års alder.

Årsaker

Hos de aller fleste har man ingen forklaring på hvorfor de utvikler kolorektal kreft. Men forekomst av kreft hos søsken eller foreldre, og da spesielt tykktarmskreft, øker risikoen for at man selv kan utvikle kreft. Forskerne har funnet at to til fem prosent av alle pasienter med kolorektal kreft kan ha den arvelige formen kalt Lynchs syndrom eller familiært kreftsyndrom. Det samme gjelder forekomst av tarmsykdommen familiær adenomatøs polypose. Tarmsykdommer som Crohns sykdom og ulcerøs kolitt gir også økt sjanse for å få kreft i tykktarmen etter mange års sykdom.

Miljømessige faktorer antas å være av betydning. En fiberrik kost antas å beskytte mot kreft i tykktarmen, men gode vitenskapelige bevis mangler. Forbruk av rødt og foredlet kjøtt synes å kunne øke risikoen for kreft i de nederste delene av tykktarmen. Det er også oversykelighet og økt dødelighet av kolorektal kreft blant røykere.

Se animasjon av tykktarmskreft

Symptomer

Tykktarmen
Tykktarmen

Svulstens lokalisering er bestemmende for symptomer og funn ved tykk- og endetarmskreft. Ofte vokser svulsten langsomt, og den vil kunne presentere seg på ulike måter. Forenklet kan man skille mellom svulster som oppstår i høyre del av tykktarmen, venstre del av tykktarmen (nærmest endetarmen) og endetarmen. De aller fleste svulstene er lokalisert til nedre venstre del av tykktarmen eller i endetarmen.

Venstre del av tykktarmen og endetarmen

Mørk avføring, diaré, slapphet, vekttap, anfall med magesmerter som følge av passasjeproblemer er mulige symptomer på tarmkreft som kan forekomme uavhengig av om svulsten sitter på høyre eller venstre side av tarmen.

Symptomer som er mer spesifikke for venstre, og siste, del av tarmen er avføringsendringer, følelse av ufullstendig tømning, eventuelt blod i avføringen (rødt), slim i avføringen og smerter ved avføring. Disse tegnene til sykdommen gir seg som regel til kjenne tidligere enn symptomene fra en høyresidig svulst

Over halvparten av pasienter med kolorektal kreft har observert blod i avføringen. I noen tilfeller debuterer sykdommen med blodmangel (anemi) der hovedsymptomene er tretthet og blek hud.

Høyre del av tykktarmen

Svulster som sitter i høyre side av tykktarmen er vanskeligere å bli oppmerksom på, sykdom i denne lokalisasjonen gir mer diffuse symptomer som anemi, slapphet, nedsatt matlyst, vekttap og eventuelt feber. I høyre del av tykktarmen er tarminnholdet mer tyntflytende. Passasjehinder må derfor være større enn enn ved venstresidig svulst før tarmen blir blokkert, og man utvikler symptomer på forstoppelse. Blokkering av høyre del av tarmen kan gi følgende symptomer:

  • Stor mage uten vektøkning.
  • Uforklarlig vedvarende kvalme og oppkast
  • Uforklarlig vekttap
  • Avføringsendringer i form av endret hyppighet av tarmtømninger og konsistens av avføringen
  • Påfallende smalere kaliber på avføringen
  • Følelse av ufullstendig tømning etter avføring

Blødninger fra tarmen

Svulstvev blør som regel lettere enn friskt vev. Slik er det også med svulster i tarmen. Den vanligste forklaringen på blod i avføringen er blod fra hemoroider, dette vil vise seg som blodstriper på toalettpapiret eller rødt blod i toalettskålen. Blod fra en svulst lengre opp i tarmen er som regel vanskeligere å oppdage.

Jo lenger opp i tarmen blødningen har sin opprinnelse, jo bedre blir blodet bakt inn i avføringen. Det er også slik at blod som har vært med fra øvre del av tarmen vil være svart, det er kun blødninger fra den nederste delen av tarmen som vil framstå som rødt. Sitter en blødende svulst langt nede i tarmen (venstre side/endetarmen) kan det gi seg til kjenne som rødlig farging på utsiden av avføringen. Ved blødning høyere oppe i tarmen (høyre side) vil blod i avføringen være mindre opplagt, og fremstår som mørk/sort avføring med et mer tjærelignende preg. Vil man teste for skjult blod i tarmen bør man benytte en hjemmetest som utføres over tre dager (tre avføringer). Denne testen kan du få på legekontor eller sykehus.

Undersøkelsen

Kolorektal kreft kan være en vanskelig tilstand for allmennlegen å oppdage. Ved mistanke om tilstanden vil legen undersøke magen din og kjenne etter oppfylninger og knuter i leveren. Legen vil også kjenne opp i endetarmen din etter en eventuell svulst eller andre uregelmessigheter. Legen tar samtidig en avføringsprøve for å se om det er tegn til blødning i tarmen. Du vil i tillegg bli bedt om å ta hjemmetesten til undersøkelse på blod i avføringen som går over flere dager. Dette er siden svulsten ikke blør hele tiden, og flere prøver vil gi et sikrere resultat. For at testen ikke skal gi falskt utslag er det viktig at du unngår blod- og kjøttmat når testen utføres.

Allmennlegen vil ta blodprøver, der blodprosenten (Hb) er særlig viktig. Langvarig blødning kan medføre tap av jern, noe som måles med blodprøven ferritin. Leverprøver tas også for å sjekke om det er tegn til forandringer i leveren.

Rektoskopi er en viktig del av undersøkelsen. Gjennom et 25 cm langt, stivt rør kan allmennlegen inspisere endetarmen og nederste del av tykktarmen. Rundt 1/3 av alle kreftsvulster i tykktarmen og endetarmen vil kunne oppdages ved rektoskopi. Ofte vil undersøkelsene som gjøres i allmennpraksis være utilstrekkelige, og du henvises til sykehus for videre undersøkelser.

I de fleste tilfeller er det nødvendig å gjøre endoskopisk undersøkelse av hele tykktarmen. Koloskopi er en undersøkelse hvor legen benytter en bøyelig, fingertykk slange som føres inn gjennom endetarmsåpningen. Legen kan se gjennom koloskopet og granske innsiden av hele tykktarmen, og ta vevsprøver av eventuelle mistenkelige forandringer. Det er også mulig å gjøre en røntgenundersøkelse av tykktarmen med bruk av kontrastvæske. Imidlertid er røntgen en klart dårligere undersøkelse enn koloskopi, blant annet fordi man ikke får tatt vevsprøver av mistenkelige forandringer.

Dersom utredningen konkluderer med at det foreligger kreft i tykktarm eller endetarm, vil det også bli tatt CT av lungene og magen inklusive leveren.

Behandling

Behandlingen av kolorektal kreft har de senere år endret seg fra å være rent kirurgisk til å være en oppgave for et team bestående av kirurger, bildediagnostikere, patologer og kreftleger. I Norge er det utviklet detaljerte retningslinjer for hvordan kolorektal kreft skal behandles, og man har valgt å sentralisere behandlingen til større helseforetak for å sikre best mulig kvalitet og likeverdige tilbud.

Det er flere måter å behandle kolorektal kreft på, avhengig av hvor langt kreften er kommet og hvor svulsten er lokalisert. Hovedbehandlingen er kirurgi. Laparoskopisk teknikk (kikkhullskirurgi) synes å gi like gode resultater som åpen kirurgi, men gir kortere innleggelser og mindre smerter. I tillegg kommer cellegiftbehandling og strålebehandling. Det er standardiserte rutiner i forhold til valg av kirurgisk metode, valg av medikamenter og valg av måten strålebehandling skal gis på. Det er også faste prosedyrer for forbehandling før operasjon.

En tredel av pasientene har spredning (fjernmetastaser) på diagnosetidspunktet. I slike tilfeller vil det gjøres en grundig vurdering av om tilstanden er operabel. Ofte er svaret på dette ja, men først etter forbehandling med cellegift og/eller strålebehandling. I svært langtkomne tilfeller må en konsentrere seg om å lindre plagene og eventuelt prøve å bremse den videre utviklingen med cellegift eller stråleterapi alene, såkalt palliativ behandling.

Det er gjort klare fremskritt i behandlingen med cellegift. Nye legemidler og nye kombinasjoner av legemidler har gitt bedre resultater med økt overlevelse. Det pågår et intenst, internasjonalt forskningsarbeide på dette feltet.

Prognose

Kreft i tykktarmen kan være en alvorlig sykdom, men jo tidligere den blir oppdaget, desto bedre er muligheten for helbredelse. Femårsoverlevelsen for både tykk- og endetarmskreft er rundt 60 prosent for menn og 65 prosent for kvinner. Åtte av ti tilbakefall kommer innen to år, og få tilbakefall kommer etter fire år.

Oppfølging

Det finnes en rekke forskjellige kontrollrutiner, og det er ikke dokumentert hvilket opplegg som er det beste. I Norge anbefales fem års oppfølging etter en bestemt plan, med stadig lengre mellom kontrollene og fastlagte kontrollpunkter. Kontrollene følges opp av pasientens fastlege, men den første kontrollen etter operasjon skal foretas av kirurg. Alle kontrollene med unntak av den første innebærer bildeundersøkelser. Pasienter med endetarmskreft, som er operert med lav fremre reseksjon, kontrolleres hos kirurg.

Kontrollopplegget. Ved hver kontroll tas blodprøven karsinogent embryonalt antigen (CEA). Koloskopi gjøres etter fem års oppfølging. Etter operasjon for rektalkreft brukes i økende grad endoskopisk ultralyd ved kontrollene. Bildediagnostikk for mulig spredning retter seg i hovedsak mot lever og lunger.

Vil du vite mer?