Diagnostikk av kols

Legeundersøkelse og sykehistorie

Kols-diagnosen bygger i første rekke på pasientens symptomer. Diagnosen mistenkes hos voksne over 35 år med langvarige eller tilbakevendende luftveissymptomer som røyker eller røykte tidligere eller som har vært utsatt for annen type langvarig og betydelig luftforurensning. Typiske symptomer er vedvarende tung pust ved anstrengelse som blir gradvis verre, tilbakevendende anfall med tungpust, eventuelt kronisk hoste med eller uten eller økt slimproduksjon. Hos noen kols-pasienter blir diagnosen stilt etter gjentatte bronkitter eller lungebetennelser. 

Vanlig undersøkelse med stetoskop på legekontor kan være normal, eller den kan påvise fremmedlyder over lungene. Diagnosen kan ikke stilles med dette instrumentet. De samme lydene kan også høres ved bronkitt eller lungebetennelse.

Lungefunksjonstester

Diagnosen kols bekreftes ved lungefunksjonstest, såkalt spirometri. Målingene brukes også til å bestemme alvorlighetsgrad av luftstrømshindringen. Ved spirometri måles hastigheten av luftstrømmen ut fra lungene og volumet som pustes inn og ut. Verdiene som måles, er blant annet det som kalles forsert vitalkapasitet (FVC) og forsert ekspiratorisk volum i løpet av ett sekund (FEV₁).

I begynnelsen av utredningen gjennomfører man gjerne såkalt bronkodilator-responstest (tidligere reversibilitetstest), for å utelukke astma. Da gjennomfører man spirometriundersøkelse både før og 10-20 minutter etter inhalasjon av en astmamedisin som utvider trange luftveier. Ved hjelp av FVC- og FEV₁-verdiene kan man med god nøyaktighet fastslå om pasienten har kols, astma eller eventuelt begge sykdommer. Det anbefales å få bekreftet diagnosen med minst to spirometrimålinger, utenom episoder med forverring eller luftveisinfeksjon. Dersom resultatene er i gråsonen, gjentar man gjerne undersøkelsen enda en gang ved en annen anledning. 

Bildediagnostikk

Røntgenbilder blir ofte tatt for å utrede om det kan foreligge andre sykdommer som forårsaker tung pust. Av og til er det nødvendig med en CT-undersøkelse. Tidlig i sykdomsforløpet av kols vil det være få eller ingen røntgenforandringer. Endringene kommer vanligvis først senere i forløpet, når pasienten er fullt klar over sykdommen. 

Noen ganger kan det være nødvendig å gjøre en ultralydundersøkelse av hjertet, særlig ved mistanke om hjertesvikt. Tilstanden kan være både hoved- eller medvirkende årsak til pustevanskene dine. En annen grunn til å gjennomføre undersøkelsen er at også kols-sykdommen selv kan forårsake hjertesvikt. Dette skjer ved at sykdommen kan medføre skadelig høyt trykk i lungepulsårene over tid og derved økt belastning på hjertet.

Blodprøver

Det er hensiktsmessig med diverse blodprøver i løpet av utredningen. Mange andre sykdommer kan gi pusteplager, for eksempel hjertesykdom, blodmangel, allergier, betennelser eller infeksjoner.

Ved alvorlig og langtkommen kols vil det noen ganger være nødvendig å bestemme mengden oksygen i blodet. Dette gjøres mest nøyaktig ved hjelp av en blodprøve.

Nå er det vanlig også utenfor sykehus å bruke såkalt pulsoksymeter. Ved hjelp av en måleenhet som kobles til en finger kan man måle og overvåke oksygeninnholdet i blodet. Denne metoden er mindre nøyaktig enn blodprøven, men mye enklere å gjennomføre og kan brukes til overvåkning av kols i hjemmet. 

Vil du vite mer?

• Hva er kols?
• Årsaker til kols
• Hva kan du gjøre selv ved kols?
• Informasjon om røykeslutt
• Behandling av kols
• Hvor alvorlig er kols?
• "Røkte seg syk" - hvordan er det å leve med kols?
• Kols - informasjon til helsepersonell

• Landsforeningen for hjerte- og lungesyke