Informasjon

Primær biliær cirrhose (PBC)

PBC er en autoimmun sykdom av ukjent årsak som særlig rammer kvinner. Tidlig medisinsk behandling bedrer prognosen.

Hopp til innhold

Hva er primær biliær cirrhose?

Galleblære, galleveier, bukspyttkjertel

PBC er en autoimmun sykdom hvor immunforsvaret reagerer mot celler i gallegangene i leveren og gir betennelse, arrforandringer og forstyrrelser i leverfunksjonen. Tidlige symptomer er slapphet og plagsom kløe. Andre symptomer som kommer senere i forløpet er fettglinsende avføring, gulsott og blodig oppkast. Symptomer ved langtkommen sykdom er pigmentering og fettknuter i huden.

Galleblære, galleveier, bukspyttkjertel

PBC er en sjelden sykdom. Det finnes ca. 150-400 med sykdommen per million innbyggere. Forekomsten varierer rundt om i verden, den er høyest i Nord-Europa. Ca. 90% av pasientene er kvinner, hyppigst middelaldrende (40-60 år). Tilstanden er sjelden før 30-års alder.

Tidlig påvisning av sykdommen er viktig fordi effektiv medisinsk behandling kan bremse sykdomsutviklingen og øke overlevelsen uten levertransplantasjon.

Årsaker

Årsaken til at immunforsvaret angriper eget vev, er ukjent. Sannsynligvis er immunreaksjonen utløst av en miljøgift, en bakterie eller virus, eller kjemikalier. En arvelig komponent kan bidra siden det observeres økt forekomst av sykdommen i en del familier.

Symptomene skyldes sviktende leverfunksjon og at trykket i portvenen (venen inn til leveren) øker. Man får ikke utskilt galle til tarmen på grunn av skadede galleganger. Opphopningen av galle i kroppen gir gulsott, og mangelen på galle i tarmen gir dårligere fettnedbrytning og økte mengder fett i avføringen.

Sent i forløpet av sykdommen kan pasienten oppleve episoder med blodig oppkast. Det skyldes blødning fra utposninger på blodårene i spiserøret, forårsaket av økt blodtrykk i venesystemet inn til leveren. Beinskjørhet kan oppstå på grunn av redusert aktivering av vitamin D i leveren.

Diagnostikk

Symptomene med svekket allmenntilstand, kroppskløe og eventuelt gulsott er typiske for leversykdom. Den videre utredningen med blodprøver vil bekrefte diagnosen og skille denne fra andre leversykdommer. Leverenzymene er forhøyet på grunn av levercelleskade. Leverfunksjonsprøvene er redusert på grunn av forskjellige grader av leversvikt. Gallepigment (bilirubin) er forhøyet. Spesielle antistoffer er forhøyet (antimitokondrie-antistoffer, tyder på at det er en autoimmun prosess).

Lever og galleblære
Lever og galleblære

Ultralyd av lever brukes for å påvise eventuelle andre sykdommer i lever eller galleganger. ERCP kan være en nyttig undersøkelse hvor det føres et lite kikkertrør inn i gallegangene ved hjelp av gastroskop. Kontrastinnsprøytning brukes for å påvise forandringer i gallegangene. Vevsprøve fra leveren foretas med nålestikk gjennom huden. Dette gir sikker diagnose og klargjør hvor langt sykdommen er kommet.

Behandling

Hensikten med behandlingen er å lindre symptomene og å bremse sykdomsutviklingen. Behandlingen ledes av spesialist i indremedisin. Hovedbehandlingen er ursodeoksykolsyre.

Selv om tidlig diagnose og mulighet for tidlig behandling anses for viktig, angir eksperter på sykdommen at man gjerne kan være avventende til oppstart av behandling. For de aller fleste pasienter er dette en sykdom som svært langsomt blir verre, og den forebyggende effekten av ursodeoksykolsyre er ikke overbevisende. En metaanalyse utført av the Cochrane Collaboration kunne ikke finne forskning som viste gunstig effekt av ursodeoksykolsyre. Det tilsier at det ikke haster med å starte med sykdomsmodifiserende behandling

Ursodeoksykolsyre er en gallesyre med færre leverskadelige egenskaper enn de gallesyrene leveren selv produserer. Den konkurrerer med kroppens egne gallesyrer om opptak i blodet fra nedre del av tynntarmen. Fast behandling med ursodeoksykolsyre vil sørge for at dette vil bli den dominerende gallesyren som kommer over i blodet. Behandlingen bedrer symptomene, og over uker og måneder vil også leverprøvene bedre seg hos de fleste. Overlevelsen øker. Tidligere var levertransplantasjon påkrevd for mange av disse pasientene, men med ursodeoksykolsyre behøver de færreste transplantasjon.

Behandling med ursodeoksykolsyre anbefales for pasienter med positive antimitokondrieantistoffer og forhøyede leverfunksjonsprøver. Det er usikkert om pasienter med normale leverfunksjonsprøver har nytte av behandling. Medisinen tas én gang om dagen. Det kan være aktuelt å øke dosen gradvis over 1-2 uker for å unngå ubehag som kløe og løs avføring. Den største ulempen med behandlingen er dens kostnader og behovet for langtidsbehandling. Smaken av medisinen kan oppleves ubehagelig, og det anbefales å innta den med fruktjuice.

Et nytt preparat, obetikolsyre (Ocaliva), er en syntetisk fremstilt gallesyreanalog. Dette preparater er vist å dempe inflammasjon og symptomer, enten som tillegg til Ursofalk eller som eneterapi hos pasienter som ikke tåler ursofalk.

Prognose

Sykdomsprosessen har ofte vedvart i flere år før pasienten får symptomer og får stilt diagnosen. Forløpet varierer mye fra person til person, og er derfor vanskelig å forutsi.

Gjennomsnittlig overlevelse etter symptomdebut var tidligere 10 år. Effektiv behandling har redusert behovet for transplantasjon og forbedret overlevelsen. I dag nærmer overlevelsen seg en normal livslengde hvis behandling startes tidlig.

Vil du vite mer?