Informasjon

Akutt stans i tarmpassasjen

Brå stans i tarmpassasjen er en ganske vanlig årsak til akuttinnleggelse i sykehus for magesmerter. Tynntarmen eller tykktarmen er blokkert av en eller annen grunn. I vel halvparten av tilfellene går tilstanden over uten operasjon.

Hopp til innhold

Hva er akutt stans i tarmpassasjen?

Magetarmkanalen består av spiserøret (øsofagus), magesekken (ventrikkelen), tolvfingertarmen (duodenum), tynntarmen (jejunum og ileum), tykktarmen (kolon) og endetarmen (rektum).

Oversikt fordøyelsesorgan

Akutt stans i tarmpassasjen (obstruksjon) i tynntarm eller tykktarm oppstår når forflytningen av tarminnhold nedover i tarmen hindres. I de fleste tilfeller er dette en forbigående tilstand, men alvorlige og livstruende komplikasjoner kan oppstå som følge av tap av blodforsyning til tarmen (tarmiskemi) eller at det går hull på tarmen (perforasjon).

Akutt stans i tarmpassasjen er en tilstand som byr på utfordringer for kirurgen. Risiko knyttet til det å operere må veies opp mot konsekvenser av feilslått konservativ behandling, det vil si ikke-kirurgi.

Tarmobstruksjon er årsaken til ca. 15% av alle innleggelser for akutte magesmerter.

Årsak

De vanligste årsakene til tarmobstruksjon er sammenvoksninger i bukhulen (adheranser), svulster og brokk. Sammenvoksninger oppstår vanligvis som følge av tidligere kirurgi i bukhulen, er den dominerende årsaken til tynntarmsobstruksjon og utgjør 60% av alle tilfellene med akutt stans i tarmpassasjen.

Risiko

Når tarmen blokkeres, vil verken luft eller føde kunne passere nedover i tarmen. Det hoper seg opp ovenfor det innsnevrede stedet og medfører at den syke blir sterkt oppblåst, kvalm og uvell og får kolikkpregede magesmerter.

Hovedbekymringen ved tarmobstruksjon er dets effekt på kroppens væske- og saltbalanse, og den mekaniske effekten som det økte trykket i tarmen har på blodsirkulasjonen i tarmen. Det oppstår også et sterkt væsketap gjennom at tarmen hovner opp, opptaket av væske gjennom tarmveggen stanser og den syke kaster opp mye væske. I tillegg skjer det en overvekst av bakterier i tarmen, noe som kan føre til at bakterier trenger gjennom tarmveggen og kommer ut i bukhulen eller over i blodet. Bakterier i bukhulen forårsaker en alvorlig bukhinnebetennelse (peritonitt), og bakterier i blodet kan føre til alvorlig blodforgiftning (sepsis).

En annen mulig komplikasjon er at trykket inne i tarmen øker og kan på et tidspunkt bli høyere enn venetrykket, noe som fører til at blodet i tarmveggen som skal flyte tilbake til hjertet, blir værende i tarmveggen. Dermed øker trykket i tarmveggen ytterligere, og trykket vil til slutt bli høyere enn trykket i arteriene - de blodårene som fører friskt blod til tarmen - og også disse blodårene klemmes av. Dermed oppstår oksygenmangel i tarmen (tarmiskemi) og hvis ikke dette korrigeres raskt, vil vevet dø og det kan gå hull på tarmen og det oppstår en livstruende tilstand.

Symptomer

For å finne årsaken til mageplagene er det viktig å klargjøre om den syke tidligere er operert i magen, om vedkommende har brokk, kronisk betennelsessykdom i tarmen eller om det foreligger kjent svulstsykdom i buken.

Typiske symptomer ved akutt stans i tarmpassasjen er kolikksmerter, kvalme og brekninger, utspilt buk, ingen luftavgang og opphør av tarmbevegelser. Dersom obstruksjonen er langt nede i (tykk)tarmen, vil smerter og sterkt utspilt buk være fremtredende. Dersom obstruksjon er høyt oppe i magetarmkanalen, preges sykdomsbildet av mindre utspilt buk, men kraftige brekninger.

Diagnosen

Sykehistorien gir sterk mistanke om diagnosen og ved legeundersøkelsen vil det være funn som styrker mistanken. Dette gjør at allmennlegen vil legge inn pasienten akutt i sykehus. Røntgen og CT av magen vil i de fleste tilfeller bekrefte diagnosen og vil også ofte kunne gi en pekepinn om hva som er underliggende årsak. Bare unntaksvis gjøres ultralyd eller MR. Blodprøver er viktige for å klargjøre grad av inntørking (dehydrering) og forstyrrelser i saltbalansen. Økt antall hvite blodlegemer kan gi mistanke om at det har oppstått infeksjon.

Behandling

Målet med behandlingen er å oppheve obstruksjonen. Det gjøres ved å avlaste tarmen og fjerne kilden til obstruksjonen. Avlastning skjer ved å legge ned en sonde via nesen og ned i magesekk/tarm for å slippe ut luft og derved få senket trykket. Samtidig gis rikelig med væske og salter intravenøst. Antibiotika er nødvendig dersom det er tegn til infeksjon eller overhengende fare for at infeksjon oppstår.

Den vanskelige avgjørelsen er hvorvidt pasienten bør opereres eller ikke. Konservativ behandling - det vil si ikke kirurgi - er vellykket hos 40-70% av alle som ikke er kritisk syke, og er best blant dem med bare delvis obstruksjon. Ved konservativ behandling går tilstanden vanligvis over i løpet av 24-48 timer. Dersom det tar lengre tid, øker risikoen for komplikasjoner - især sirkulatoriske - og kirurgi er nødvendig.

I noen tilfeller er årsaken til tarmobstruksjonen en kreftsvulst. Kirurgen må da avgjøre om svulsten skal fjernes og tarmen rekonstrueres, eller om det først skal gjøres et avlastende inngrep og først senere utføres den endelige operasjonen.

Prognose

I de aller fleste tilfeller er prognosen god. Som sagt, i 40-70% av tilfellene går tilstanden over av seg selv uten at en behøver å operere.

Vil du vite mer?

  • Akutt tarmobstruksjon - for helsepersonell