Informasjon

Strekkskade på innsiden av låret

Strekkskader i musklene på innsiden av låret, adduktorene, er den hyppigste formen for lyskestrekk og rammer særlig idrettsutøvere som fotballspillere, håndballspillere, skøyteløpere og sprintere.

Hopp til innhold

Strekkskade på innsiden av låret

Dette er den vanligste formen for lyskestrekk. Skaden oppstår i en muskelgruppe som kalles adduktorene og som består av seks separate muskler. Dette er muskler som har sitt utspring på blygdbenet (symfysen) og som fester nedover det meste av baksiden av lårbeinet. Musklene ligger i flere lag, og de sørger for å trekke låret innover. Andre betegnelser på tilstanden er adduktorskade eller adduktorsenebetennelse.

Adduktorskader kan enten oppstå etter overbelastning over tid, eller etter en akutt skade med overrivning av muskelfibre1. Utilfredsstillende behandling eller for tidlig gjenopptakelse av sportsaktivitet kan føre til kroniske plager.

Adduktorskade er et vanlig problem blant mange som er fysisk aktive, særlig innenfor konkurranseidretter. De vanligste idrettene der adduktorskader oppstår, er fotball, håndball, skøyter, sprint2. Overbelastninger er vanligst hos ryttere, ishockey-spillere og blant utøvere av fristil i langrenn3. Studier har vist en årlig forekomst blant fotballspillere på 10-18 skader per 100 spillere4-5. Studier tyder også på at adduktorskader er den hyppigste årsaken til lyskestrekk6. Blant adduktormusklene er det adductor longus-muskelen som hyppigst er skadet/betent.

Skademekanisme

Den lange adduktormuskelen
Den lange adduktormuskelen

Adduktorskader oppstår oftest når det foregår en kraftfull sidebevegelse, som ved en "finte" i fotball eller en plutselig unnvikende bevegelse. Sterke krefter virker på adduktorene når en idrettsutøver i bevegelse raskt må skifte retning. Adduktormusklene trekker seg da sammen for å skape sidebevegelsen. I fotball oppstår belastning på adduktorene også når en spiller forsøker å sparke ballen og en motspiller takler og blokkerer "avfyringen" av skuddet. En adduktorskade kan være med eller uten overrivning av fibre, en delvis eller total ruptur.

Overbelastning over lengre tid fører som regel til slitasje av muskelseneovergangen eller senefestet på symfysen, særlig av adductor longus3. Den hyppigste årsaken til utvikling av kronisk senebetennelse er for rask opptrening etter en akutt overrivning av en adduktormuskel.

Symptomer

Ved overbelastning over tid vil pasienten i starten merke diffust ubehag i lysken og innsiden av låret. Etterhvert blir ubehaget mer vedvarende og smerter kan stråle nedover innsiden av låret. Noen merker også ubehag i den rette magemuskelen, for eksempel ved "sit-ups". Smertene ledsages av stivhet, særlig om morgenen og ved starten av en treningsøkt. Etter som utøveren blir varm, forsvinner stivheten, men smerten tiltar. Etter avsluttet trening kommer stivheten tilbake3.

Ved en akutt strekkskade opplever utøveren det ofte som om noe plutselig revnet, eller som huggende smerter i lysken. Den første intense smerten er over på under et sekund og erstattes snart av en kraftig ullen smerte. Tap av funksjon - manglende evne til trekke låret innover (adduksjon) - indikerer en alvorlig ruptur.

Kronisk strekkskade skyldes ofte ufornuftig håndtering av en overbelastning eller skade. Utøveren er ofte utålmodig etter å komme i aktivitet igjen, og dette kan straffe seg og føre til en kronisk skade. Symptomene er preget av litt mer dulgte smerter og stivhet i lyskeregionen om morgenen og etter idrettsaktivitet. Utøveren klarer etter hvert ikke å trene og kan få smerter selv ved vanlig gange.

Diagnostikk

Sykehistorien og måten skaden oppstod på, gir som regel klar mistanke om diagnosen. Det er imidlertid mange årsaker til lyskestrekk, og det er ikke så enkelt å stille en presis diagnose. Ved legeundersøkelsen kan legen i mange tilfeller lokalisere skaden til adduktormusklene. Det er samtidig viktig at legen utelukker andre årsaker, som for eksempel lyskebrokk.

Ved usikkerhet om diagnosen kan det noen ganger være aktuelt å få tatt røntgenbilder eller gjort MR.

Behandling

Målet med behandlingen er i starten å sørge for smertelindring, senere opptrening av muskelen og tiltak for å hindre tilbakefall.

Ved akutt skade anvendes vanlige førstehjelpstiltak i form av hvile, nedkjøling, press mot skadestedet og heving av benet. Krykker bør brukes de første dagene for å lindre smerter. Tøyninger i akuttfasen kan i følge noen eksperter forverre tilstanden og føre til en kronisk skade.

Ved overbelastning og kroniske plager er hovedbehandlingen ulike treningsformer. Slik konservativ behandling tar lang tid, ofte 4-6 måneder eller lengre. I starten må all idrettsaktivitet stanse7. Ved manglende effekt av konservativ behandling etter 6-12 mnd bør pasienten tilbys operasjon3.

Tidlig i behandlingsforløpet gis ofte smertestillende og betennelsesdempende medisin, for eksempel et NSAID. Setting av kortisonsprøyte er et kontroversielt tema. Slik behandling synes bare å ha forbigående effekt, og det finnes heller ikke gode vitenskapelige studier av effekten av kortisonsprøyter1,5,8.

Opptrening

Du skal vite at for aggressiv opptrening og for tidlig retur til idrettsaktivitet er den hyppigste årsaken til kroniske plager3. Smertene må ikke øke under eller etter trening.

Passive bevegelsesøvelser startes opp når du kan gjennomføre dem uten smerter. Etter hvert kan du starte forsiktig med styrkeøvelser. Belastningen økes langsomt over tid. Belastningsøvelser der du samtidig tøyer ut muskelen (eksentriske øvelser) anbefales9. Samtidig gjøres styrkeøvelser for hoftebøyerne og magemusklene. Antall repetisjoner økes gradvis til 30-40 repetisjoner. Balanseøvelser anbefales også sammen med tøyninger. Etter hvert kan du begynne å sykle. Først når alle øvelser kan utføres med høy intensitet uten å gi smerter, kan du begynne løpetrening.

Når du har nådd full sidelik bevegelighet uten smerter og med normal styrke i adduktormuskulaturen, kan du forsiktig starte den idrettsspesifikke treningen. Retur til full idrettsaktivitet må skje gradvis. Denne delen av rehabiliteringsprogrammet kan ta 3-6 mnd

Operasjon

Ved en operasjon løsnes senen fra beinhinnen (en tenotomi). Inngrepet kan gjøres i lokalbedøvelse3,10. Etter operasjon må du avlaste med krykker noen dager inntil full belastning tåles. Aktive og passive tøyninger starter tidlig, etter hvert også styrketrening. Etter 2-3 uker kan du sykle med liten belastning og etter ca. 6 uker kan løpetrening starte. Vanligvis kan utøveren være tilbake i full idrettsaktivitet etter 10-12 uker. Litt ubehag etter inngrepet kan vedvare, men det hindrer sjelden full aktivitet.

Prognose

Prognosen er helt avhengig av riktig rehabilitering. For rask opptrening og gjenopptakelse av idrettsspesifikke aktiviteter øker faren for tilbakefall og kroniske plager. I en studie fra 1980 fant man at 42% av idrettsutøverne med lyskestrekk ikke kunne gjenoppta sin fysiske aktivitet selv 20 uker etter den opprinnelige skaden.

Vil du vite mer?

Kilder

Referanser

  1. Fry BB, Brunner R. Adductor strain. eMedicine, last updated Oct 6, 2009.
  2. Feeley BT, Powell JW, Muller MS, et al. Hip injuries and labral tears in the national football league. Am J Sports Med 2008; 36: 2187-95. PubMed
  3. Grøntvedt T. Adduktortendinose - Kronisk lyskestrekk. I: Idrettsskader (red. Bahr R, Mæhlum S). Oslo: Gazette as, 2002.
  4. Renstrom P, Peterson L. Groin injuries in athletes. Br J Sports Med 1980; 14: 30-6. PubMed
  5. Renstrom PA. Tendon and muscle injuries in the groin area. Clin Sports Med 1992; 11: 815-31. PubMed
  6. Lovell G. The diagnosis of chronic groin pain in athletes: a review of 189 cases. Aust J Sci Med Sport 1995; 27: 76-9. PubMed
  7. Schlegel TF, Bushnell BD, Godfrey J, et al. Success of nonoperative management of adductor longus tendon ruptures in National Football League athletes. Am J Sports Med 2009; 37: 1394-9. PubMed
  8. Schilders E, Talbot JC, Robinson P, et al. Adductor-related groin pain in recreational athletes: role of the adductor enthesis, magnetic resonance imaging, and entheseal pubic cleft injections. J Bone Joint Surg Am 2009; 91: 2455-60. PubMed
  9. Hrysomallis C. Hip adductors' strength, flexibility, and injury risk. J Strength Cond Res 2009; 23: 1514-7. PubMed
  10. Martens MA, Hansen L, Mulier JC. Adductor tendinitis and musculus rectus abdominis tendopathy. Am J Sports Med 1987; 15: 353-6. PubMed