KvalitetssjekkDMARDs
Disease-Modifying Anti-Rheumatic Drugs (DMARDs) er en stor gruppe medisiner. Det eneste disse medisinene har felles, er deres effekt på leddgikt. DMARDs påvirker selve sykdomsprosessen. Dette medfører redusert leddhevelse og smerte, demping eller tilbakegang av betennelsen og forebygging eller begrensning av leddskaden samt bedret funksjon. Det finnes to hovedgrupper DMARDS: ikke-biologiske, også kalt syntetiske, og biologiske midler.
DMARDs er førstevalget ved moderat til alvorlig leddgikt. Vanligvis starter en med metotreksat som eneste medikament. Kombinasjon av to eller flere DMARDs gis der sykdommen er hissig og alvorlig, og der behandling med ett preparat ikke gir ønsket effekt. I mange tilfeller gis også en lav dose med kortikosteroid i påvente av full effekt av DMARD. Risikoen for bivirkninger er høyere når flere legemidler kombineres.
Tid til effekt varierer mye fra middel til middel. Når det gjelder metotreksat er det vanlig at det går to til seks uker før effekt.
Disse er blant de mest brukte typene:
- Ikke-biologiske midler
- Metotreksat, hydroksyklorokin, sulfasalazin, leflunomid.
- Biologiske midler
- TNF-alfa hemmere: adalimumab, certolizumab, etanercept, golimumab og infliksimab
Det har vært vanlig å starte behandlingen av leddgikt med et ikke-biologisk middel, men i økende grad er biologiske legemidler blitt førstevalg. Startes det med et ikke-biologisk middel, og det ikke virker, vurderes å bytte til eller legge til enda ett ikke-biologisk middel eller et biologisk middel. Hos de fleste vil effekten av midlene avta over tid, og det vil være aktuelt å bytte til et annet middel innen samme legemiddelgruppe eller innen en annen legemiddelgruppe.
Ikke-biologiske midler
Metotreksat
Metotreksat er i dag det mest brukt. Effekten kommer ofte relativt raskt, allerede etter to til seks uker. Bivirkningene er vanligvis mindre enn ved bruk av de andre medisinene i denne gruppen. Mulige bivirkninger er kvalme og oppkast, utslett, håravfall, leverforstyrrelser og lungesykdommer. Risiko for infeksjoner er økt. Faktorer som øker risikoen for bivirkninger, er blant annet høy alder og diabetes. Risikoen for bivirkninger reduseres ved samtidig inntak av et B-vitamin kalt folsyre. Metotreksat skal ikke brukes av gravide eller personer med høyt alkoholforbruk.
Hydroksyklorokin
Hydroksyklorokin er egentlig et middel brukt mot malaria. Det har vanligvis ikke tilstrekkelig effekt mot leddgikt brukt alene, men i kombinasjon med andre medisiner kan det være nyttig. Virkningen kommer etter to til seks måneder. Om du bruker hydroksyklorokin må du være forsiktig med direkte sollys. Enkelte kan få øyeproblemer. Utover dette er det relativt få bivirkninger. Hydroksyklorokin kan kombineres med metotreksat.
Sulfasalazin
Sulfasalazin er også et godt middel mot leddgikt. Det kan ha effekt etter seks til åtte ukers behandling. Bivirkninger som kvalme og oppkast er imidlertid litt vanligere enn ved andre DMARDs. Av og til kombineres sulfasalazin og metotreksat for å bedre effekt.
Leflunomid
Leflunomid er et nyere DMARD enn de ovennevnte og er et aktuelt alternativ til metotreksat som førstevalg eller i tillegg til metotreksat. Effekt inntrer i løpet av 4 til 12 uker. Bivirkninger kan blant andre være høyt blodtrykk, kvalme, diaré, utslett.
Biologiske medisiner
Det skilles mellom TNF-alfa hemmere, interleukinhemmere og monoklonale antistoffer.
- De biologiske midlene etanercept, adalimumab, infliksimab, certolizumab og golimumab er såkalte TNF-alfa-hemmere.
- Interleukinhemmere omfatter tocilizumab og anakinra.
- Monoklonale antistoffer brukt ved revmatoid artritt er rituksimab.
Effekten av disse midlene inntrer tidlig, ofte i løpet få dager opp til to uker. De virker ved å angripe bestemte deler av immunprosessene, blant annet cytokiner og interleukiner. Cytokiner og interleukiner spiller en vesentlig rolle i ødeleggelsen av ledd og bein ved leddgikt. Medisinene hindrer ødeleggelse av ledd, og de har som regel svært god effekt ved revmatoid artritt. Imidlertid har disse midlene endel bivirkninger som kan være svært alvorlige, særlig er infeksjonsrisikoen økt, og behandlingen følges nøye av spesialister i revmatologi. En annen ulempe er at prisen på disse midlene er svært høy.
