Informasjon

Bisfosfonater

Bisfosfonater er førstevalgsbehandlingen av etablert beinskjørhet hos både kvinner og menn.

Hva er bisfosfonater?

Bisfosfonater en en medikamentgruppe som brukes til å forebygge og behandle beinskjørhet (osteoporose). Fem ulike bisfosfonater er for tiden (2018) godkjente i Norge. Det er pamidronsyre (Pamidronatdinatrium), alendronsyre (Alendronat, Fosamax), ibandronsyre (Bondronat, Bonviva, Ibandronsyre), risedronsyre (Optinate, Risedronat), zoledronsyre (Aclasta, Zoledronsyre, Zometa). Likestilte førstevalg er alendronsyre, risedronsyre, zoledronsyre, eventuelt denosumab (som er et monoklonalt antistoff).


Hvordan virker bisfosfonatene?

I beinvevet foregår en konstant nedbrytning og oppbygging av vev. Celletypen osteoklaster bryter ned beinvevet, mens celletypen osteoblaster bygger opp beinvevet. Denne prosessen kalles remodellering. Hos barn er oppbyggingen og nydannelsen større enn nedbrytningen, og resultatet blir økt beinmasse. Ved 20-30 års alderen er beinmassen på topp, for deretter å holde seg stabil i 10-20 år. Fra 40 års alderen avtar den med 0,5-1% årlig.

Bisfosfonatene binder seg fast til overflaten på beinvevet og hemmer aktiviteten av osteoklastene, og motvirker dermed den normale nedbrytningen av beinvevet. Den oppbyggende funksjonen til osteoblastene kan fortsette. Bisfosfonater er førstevalgsbehandlingen av etablert beinskjørhet hos både kvinner og menn.

Hvor effektive er bisfosfonatene?

Det er dokumentert redusert forekomst av brudd i ryggvirvler og hoftebrudd etter behandling med alendronat, risedronat og zoledronat, mens det for ibandronat er vist reduksjon av brudd i ryggvirvler. Hos pasienter som nylig hadde hatt hoftebrudd og ble behandlet med zoledronat, ble det også funnet lavere dødelighet i en studie. Både alendronat og risedronat reduserer dessuten beintap som skyldes langvarig behandling med kortikosteroider.

Osteoporose er oftest uten symptomer inntil det oppstår et beinbrudd. Det er utviklet en kalkulator (FRAX) som beregner 10-års risikoen for å utvikle brudd. FRAX-kalkulatoren brukes til å identifisere pasienter som vil ha nytte av et bisfosfonat.

Beintetthetsmålinger brukes til å måle graden av beinskjørhet. Denne undersøkelsen gir en såkalt T-skår som benyttes i FRAX, og som ligger til grunn for å stille diagnosen osteoporose etter Verdens Helseorganisasjons definisjon.

T-skår beregnes ved måling av beintetthet med DXA-metoden.

Hvem kan bruke bisfosfonater?

De norske faglige retningslinjene gir anbefaling om å benytte bisfosfonat til følgende grupper:

  1. Etablert osteoporose: det vil si T-skår mindre eller lik -2,5, og ett eller flere tidligere lavenergibrudd (gjelder begge kjønn).
  2. Kvinner 65 år eller eldre med tidligere brudd og T-skår mellom -2,5 og -2,0.
  3. Kvinner 65 år eller eldre uten tidligere brudd med T-skår mindre eller lik -2,5.
  4. Personer som gjennomgår eller planlegger å gjennomgå langvarig behandling med systemiske kortikosteroider.

Alle disse gruppene får dekket medisiner på blå resept. Dersom pasienten ikke kan ta tabletter, dekkes medisiner i sprøyteform på blå resept.

Bisfosfonater brukes også i kreftbehandling, for eksempel ved myelomatose, spesielt for å dempe smerter i forbindelse med kreftspredning til skjelettet. I denne sammenhengen er intravenøs behandling vanlig.

Dosering

Opptak av bisfosfonater fra tarm er svært lavt. Kun 1-2% tas opp i kroppen. Hvis midlene inntas sammen med mat eller kalisumholdig drikke, kan opptaket bli tilnærmet null. Det er derfor meget viktig at denne medisinen inntas korrekt.

Medisinen skal inntas med rikelig vann, om morgenen minst en halvtime før måltid. Man skal være sittende eller stående når medisinen svelges for å sikre at den kommer raskt helt ned i magesekken. Det er også viktig å være i oppreist eller sittende stilling minst en halv time etter at medisinen er svelget ned.

Personer som behandles med bisfosfonater, anbefales også å bruke kalsium og vitamin D. Men kalsium (kalk) forstyrrer opptaket av bisfosfonater, og disse medisinene bør derfor inntas til andre tider av døgnet.
Det er vanlig å dosere bisfosfonater en gang hver uke, uketablettene er like effektive som daglig dosering. Bisfosfonater kan også gis direkte i blodet og kan da doseres med 3 måneders intervall (ibandronsyre) eller ett års intervall (zoledronsyre).

Bivirkninger

De vanligste bivirkningene er kvalme, magesmerter og løs mage. Det er risiko for at alendronat og risedronat kan gi sår i slimhinnen i spiserøret, særlig hvis tablettene ikke er tatt korrekt, det vil si i oppreist stilling og med rikelig drikke. Andre vanlige bivirkninger er utslett, sure oppstøt eller halsbrann, ledd og muskelsmerter og hodepine.

En mer alvorlig bivirkning er sammenfall av beinstrukturen i kjevebeinet (osteonekrose). Dette er en alvorlig bivirkning, og spesielt et problem i forbindelse med intravenøs behandling, hvor det er rapporter om at det forekommer hos mellom 1-12% av pasientene etter 36 mnd behandling. Ved vanlig tablettbehandling er denne bivirkningen svært sjelden1.
Det synes som om dårlig tannstatus disponerer for denne bivirkningen, og at den til en viss grad kan forebygges ved omhyggelig tannbehandling. Dersom intravenøs behandling er aktuelt, anbefales samarbeid med tannlege2.

Varighet av behandlingen

Det er mest vanlig å behandle i 5 år, og deretter eventuelt forlenge med inntil 5 år. For tablettbehandling er sikkerhet og virkning dokumentert i ti år i vitenskapelige studier. Det er ikke rapportert vesentlige langtidsbivirkninger utover det som er beskrevet over. Effekten avtar etter avsluttet behandling.

En undersøkelse viste nylig at bare halvparten av kvinnene i en studie tok medikamentet etter 3 måneder og bare 1 av 5 brukte medikamentet etter 1 år. Ved så kort behandlingstid oppnås ikke de ønskede effektene på skjelettet.

Vil du vite mer?

Kilder

Referanser

  1. Khan AA, Sándor GK, Dore E, et al. Bisphosphonate associated osteonecrosis of the jaw. J Rheumatol 2009; 36: 478-90. PubMed
  2. Løkken P, Skoglund LA, Skjelbred P. Kjeveosteonekrose ved bisfosfonatbehandling. Tidsskr Nor Legeforen 2007; 127: 1945-7. Tidsskrift for Den norske legeforening