Legemidler ved leddgikt

Hva er inflammasjon?

Inflammasjon er kroppens beskyttende reaksjon på sykdomsfremkallende stoffer der målet er å fjerne det skadelige stimuliet. En akutt inflammasjon fører til smerte, varme, rødhet, hevelse og tap av funksjon. Vanligvis er inflammasjon en svært nyttig reaksjon i kroppen, noe som gjør at vi holder oss friske, fri for betennelser og infeksjoner, og som reparerer skader. Av og til reagerer imidlertid immunforsvaret på en måte som er ugunstig eller direkte skadelig for kroppen.

På norsk bruker vi ofte betegnelsen betennelse om inflammasjon, men "betennelse" er et upresist begrep og skiller ikke mellom inflammasjon og infeksjon. Mens inflammasjon er enhver reaksjon i kroppen på et skadelig stimuli, så er infeksjon en inflammasjon forårsaket av bakterier og virus.

Å få kontroll over inflammasjonen er nøkkelen til å kontrollere leddgiktsykdommen (revmatoid artritt) og en rekke autoimmune sykdommer. Inflammasjon er roten til alle problemer ved leddgikt, inklusive leddsmerter, hevelser og stivhet. Målet med behandlingen er å sikre at leddene bevarer sin funksjon. For å oppnå det, må det gjøres mer enn bare å kontrollere symptomene. Vi må kontrollere sykdommen.

Jo tidligere behandlingen starter, jo bedre. Tidlig behandling er nøkkelen til å få kontroll over sykdommen dersom du har mild leddgikt.

Behandling av leddgikt

Leddgiktmedisiner faller i to grupper:

• Medisiner som bidrar til å kontrollere sykdommen og begrense leddskadene, noe som inkluderer gruppen sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler (DMARDs = disease-modifying antirheumatic drugs) og biologiske legemidler.
• Medisiner som behandler smerte og inflammasjon, men som ikke begrenser leddskade. En gruppe som inneholder kortikosteroider, NSAIDs (ikke-steroide antiinflammatoriske midler) og andre smertestillende medisiner.

Revmatologer foretrekker å bruke DMARDs og biologiske legemidler som førstevalg i behandlingen av leddgikt, mens steroider og NSAIDs brukes eventuelt som tilleggsbehandling. I de senere år har imidlertid biologiske medisiner blitt stadig viktigere, og de har nå en sentral plass i behandlingen av revmatiske sykdommer

DMARDs

De mest brukte DMARDs er hydroxychloroquin, leflunonomid, metotrexat og sulfasalazin. Alle kan tas som tabletter, men metotrexat kan også gis som injeksjon.

Disse medisinene kan bremse eller stanse de tiltakende leddskadene. Det kan ta fra 4-6 uker til noen få måneder før medisinene begynner å mildne plagene, og det kan ta enda lengre tid før de når full effekt. Behandlingen bør begynne så snart som mulig når diagnosen er klar.

Fordi DMARDS demper immunsystemet på forskjellige måter, så varierer bivirkningene fra medisin til medisin. Alvorlige bivirkninger er infeksjon, nyre- eller leverskade. Metotrexat og leflunomid kan forårsake alvorlige fødselsdefekter. Kvinner som tar disse legemidlene, bør snakke med legen sin før de planlegger en graviditet.

Biologiske legemidler

Biologiske legemidler skiller seg fra andre legemidler fordi de er framstilt av eller er renset fra levende celler eller vev. Dette kan være mikroorganismer (bakterier/virus/sopp), organer eller vev fra planter eller dyr. Måten de produseres på, skiller seg fra produksjonen av et tradisjonelt kjemisk legemiddel. 

Biologiske legemidler virker mot bestemte deler av immunsystemet og bremser inflammasjonsprosessen. Disse midlene kan raskt lindre leddsmerter og hevelse i leddene. På lengre sikt har biologiske legemidler vist seg å forsinke utviklingen av leddskader og til å bedre leddfunksjonen og bevegelsene.

Biologiske legemidler brukes til å behandle moderat til alvorlig leddgikt som ikke lar seg kontrollere med DMARDs. For disse pasientene utgjør biologiske legemidler en stor forskjell. Hvis en pasient ikke responderer på et eller flere DMARDs innen 6 til 8 uker etter oppstart av behandlingen, så vil det være svært aktuelt å skifte til et biologisk legemiddel.

Biologiske legemiddel kan brukes alene, men de kombineres ofte med ett eller flere DMARDs eller andre leddgiktmidler for å få kontroll over symptomene og sykdomsaktiviteten. En kan imidlertid ikke bruke to biologiske legemidler sammen.

Alle biologiske legemidler tas enten som injeksjon eller som intravenøs behandling. Injeksjonene kan settes hjemme, mens intravenøs behandling alltid må gis ved et medisinsk senter.

Det er fire kategorier biologiske midler: tumor nekrose faktor (TNF) hemmere, interleukin (IL) hemmere, B-celle hemmere og T-celle hemmere. Disse legemidlene er store molekyler og de er hver for seg svært målrettede og skreddersydd for å blokkere eller slå ut f.eks. et enzym eller en spesifikk reseptor. Mange av de biologiske legemidlene er såkalte monoklonale antistoffer.

Fordi de virker ved å svekke immunsystemet, så reduserer biologiske legemidler kroppens evne til å bekjempe infeksjoner. De kan forårsake oppblussing av inaktive infeksjoner som tuberkulose. Noen personer kan få lokale reaksjoner der injeksjonen eller den intravenøse behandlingen settes.

Mer utbredte reaksjoner som kan oppstå ved den intravenøse behandlingen, men som vanligvis er milde, er brystsmerter, pustevansker eller elveblest. Hvert medikament har sitt sett av bivirkninger som du kan få informasjon fra legen din om.

Kortikosteroider

Kortikosteroider er sterke antiinflammatoriske midler som raskt kan føre til bedring i symptomene og redusere hevelsen i leddene. De er mindre effektive til å slå ned selve sykdommen. Legen kan foreskrive slik behandling for å få inflammasjonen under kontroll, eller når du har en oppblussing av symptomer.

For noen kan en lav steroiddose tatt som tabletter i kombinasjon med DMARDs og/eller biologiske legemidler, bidra til å gi kontroll over leddgikten.

Steroider kan gi vektøkning og tap av beinvev, noe som øker risikoen for beinskjørhet (osteoporose). De kan også forverre diabetes og øke risikoen for infeksjoner. Generelt, jo lavere dose og jo kortere kur, dess færre bivirkninger.

NSAIDs

Ikke-steroide antiinflammatoriske medisiner som celecoxib, ibuprofen eller naproxen reduserer inflammasjonen og hjelper til å lindre smerten. NSAIDs reduserer ikke leddskadene. De brukes først og fremst til å dempe symptomer.

NSAIDs kan forårsake mageplager, eventuelt blødende magesår særlig blant eldre pasienter. Noen NSAIDs synes også å kunne øke risikoen for hjertesykdom og bør derfor brukes med forsiktighet av mennesker som allerede har hjerte-, lever- eller nyresykdom.

Vil du vite mer?

• Inflammasjon
• Kortikosteroider
• NSAIDs
• Biologiske legemidler
• Revmatologisk utredning
• Immunsystemet