Informasjon

Overaktiv blære

En overaktiv urinblære er karakterisert ved brått innsettende og sterk vannlatingstrang, med eller uten samtidig urinlekkasje, og hyppig vannlating og behov for å tisse om natten.

Temaside om Korona

Overaktiv blære

Nyre - binyre - blære - urinveier

Overaktiv urinblære er karakterisert ved sterk og brå vannlatingstrang, og hyppig vannlating med små volum dag og natt. Noen har også urinlekkasje. Definisjonen forutsetter at infeksjoner og andre underliggende sykdommer er utelukket. Tilstanden rammer både unge og eldre, og den kan i de fleste tilfeller håndteres av allmennlegen.

Overaktiv blære er et hyppig problem. Det er funnet at ca. 20% av befolkningen kan oppleve slike plager, noe hyppigere hos kvinner enn hos menn. Forekomsten øker med alderen . Vannlatningsplager er vanlig, og det er ikke noe sylskarpt skille mellom plager og sykdom. Det er heller ikke klare retningslinjer for når det er behov for behandling.

Årsak

Symptomene på overaktiv blære tilskrives unormalt kraftige nervesignaler fra urinblæren. Normalt skal behov for tømning melde seg når urinblæren begynner å bli full, men hos pasienter med overaktiv blære skjer dette når blæren bare er delvis fylt. Hvorfor dette skjer, vet vi ikke. Det er lansert teorier om både kroppslige og psykiske årsaker. Blant annet ser vi at hjerneskader (f.eks. etter hjerneslag, MS eller Parkinsons sykdom) kan forårsake overaktiv blære. 

Symptomer

Det dominerende problemet er brått innsettende og sterk vannlatingstrang og hyppig vannlating. Det kan dreier seg om oftest 8-10 eller flere tømninger i løpet av dagen og kanskje 1-2 toalettbesøk om natta. Urinlekkasje er et problem for noen, men ikke for alle. Typisk er lekkasjen slik at pasienten ikke klarer å holde på vannet i forbindelse med sterk vannlatingstrang, han eller hun rekker ikke tidsnok frem til toalettet.

Overaktiv blære er en tilstand som kan forringe livskvaliteten og blir psykisk belastende. Mange unnlater å søke lege fordi de føler forlegenhet over sine plager, eller tror problemet ikke lar seg behandle. 

Diagnostikk

Diagnosen stilles i de fleste tilfeller på grunnlag av sykehistorien og utelukkelse av andre mulige forklaringer, blant annet ved gynekologisk undersøkelse hos kvinner og urinundersøkelse. Det er nyttig for legen om du registerer alle vannlatingene dine, helst over minst to døgn. Til det kan du bruke dette vannlatingsskjemaet (miksjonsliste) .

Tilleggsundersøkelser er som oftest unødvendige, men ved uklarhet om diagnosen kan det være aktuelt å gjøre såkalte urodynamiske undersøkelser som tester urinblærens funksjon.

De aller fleste pasienter kan utredes og behandles av allmennlegen. Men ved usikkerhet om diagnosen eller ved dårlig virkning av behandling, kan det være aktuelt å henvise til spesialist i urinveissykdommer (urolog) eller kvinnesykdommer (gynekolog). Ved noen sykehus finnes såkalte uroterapeuter. De har spesialkunnskap i håndtering av urinveislidelser og kan gi god hjelp med råd og behandling.

Behandling

Målet med behandlingen er å dempe symptomene. For mange pasienter er informasjon om tilstanden tilstrekkelig, og annen behandling kan unngås. Men mange plages mye, og ønsker behandling. Sammen med legen må du vurdere behovet for behandling i forhold til effekt og bivirkninger. Det finnes ingen kort kur, og de fleste vil ha behov for langvarig behandling. 

Egenbehandling

Den enkleste og i mange tilfeller eneste behandlingen som behøves, er blæretrening. Det innebærer at du øver opp blæren til "å holde ut lenger" før du må på toalettet. Du kan lage ditt eget treningsprogram der du litt om litt forlenger tiden til neste toalettbesøk, begynn gjerne med 15 minutter. Når vannlatningstrangen melder seg, knip igjen og forsøk å vente 15 minutter før du går til toalettet. Dersom dette går fint kan du neste dag forsøke å øke til 20 minutter - o.s.v. Slik kan urinblæren venne seg til å romme større urinvolum. Pasienter med urinlekkasje kan også ha nytte av bekkenbunnstrening.

Medikamentell behandling

Det finnes to grupper medikamenter som i studier er vist å ha god symptomlindrende effekt. Det er vanlig å forsøke såkalt muskarinreseptorantagonister først, og den andre medikamenttypen, beta3-stimulatorer, som andre valg. 

Begge medikamentgruppene fører til at blærens toleranse for å fylles opp blir bedre, og anfallene med sterk vannlatningstrang blir sjeldnere og/eller mildere. Den første gruppen er best studert, og derfor mest brukt. Men det er vanlig med bivirkninger, vanligst er tørr munn, og ev. tørre øyne. Noen blir kvalm, og avføringen kan bli endret - løsere eller fastere. Hos eldre personer kan preparatene forverre en kognitiv svikt. Det er derfor viktig å være oppmerksom på eventuelle bivirkninger, og stanse behandlingen ved plagsomme bivirkninger. Studier viser imidlertid at det bare er et fåtall som velger å slutte med medisiner på grunn av bivirkninger. 

Den andre medikamentgruppen (beta-3-stimulatorer) kan øke blodtrykket, og skal derfor ikke brukes av personer med høyt blodtrykk eller sviktende hjerte.  

Effekten på vannlatningsplagene kommer langsomt, ofte med gradvis bedring i løpet av 8-12 uker. Det anbefales regelmessig kontroll hos lege, og en gradvis justering av medisinene inntil effekt oppnås. Noen ganger kan det være aktuelt å skifte medisin, eller eventuelt å kombinere to ulike medisiner. 

Aller best behandlingseffekten oppnås med en kombinasjon av blæretrening og medikamentell behandling. Dersom man ikke kommer til målet finnes det også andre behandlingsmuligheter. Hos noen har elektrostimulering effekt, og innsprøyting av botulinum-toksin (botox) i blæra kan også ha god effekt. 

Tilstanden er hos de fleste kronisk, men kan holdes godt under kontroll med behandling. Overaktiv blære er plagsomt, men ikke farlig. 

Vil du vite mer?