KvalitetssjekkTennene bryter vanligvis ut ved 6 måneders alder, men dette tidspunktet kan variere mye fra barn til barn. Det vanligste er at det er de to fremste tennene i underkjeven som kommer først, så de to fremste tennene i overkjeven.
Typiske tegn til tannfrembrudd
Det første tegnet til tannfrembrudd kan være økt sikling. Sikling kan oppstå så mye som to måneder før tannen bryter gjennom. Et urolig barn som gråter mer enn normalt, er tegn som ofte ses i sammenheng med tannfrembrudd. Barn som er i ferd med å få tenner, har gjerne et økt behov for å gnage på noe med litt tyggemotstand. Dersom tiden for nye tenner er inne, og gommene er hovne, vil tannfrembrudd være en god forklaring på barnets oppførsel.
Lindring
Det aller beste er om du/dere kan lindre slike plager uten bruk av medikamenter eller kosttilskudd. De fleste foreldre blir bekymret når ens barn endrer atferd, og det er ofte lettere å tolerere barnets uro om du/dere har en sannsynlig forklaring. Tannfrembrudd gir først og fremst symptomer fra munnen – diaré og feber er som regel ikke tegn på tannutbrudd. Her følger noen råd som kan lindre plagene dersom tannfrembrudd er årsaken:
- Gni med en tyggeleke, en liten klut eller en ren finger over de såre gommene.
- Bitering - ringen bør ha god tyggemotstand. Tyggeleker av ren gummi er kanskje det beste, de væskefylte variantene kan punktere. Tåteflasker kan også fungere som god gomme-motstand. Disse bør i så fall fylles med vann, da både juice, sukkervann og melk kan forårsake tannråte.
- Kjøling – om det som gnis mot gommene er kjølig, synes dette å lindre ytterligere. Det som benyttes skal ikke være frossent, sterk kulde kan være både skadelig og ubehagelig for den lille. Kluter fuktet i kaldt vann eller biteringer som har ligget i kjøleskap, er tilstrekkelig. Kaldt vann eller kjølig føde (for eksempel barnemat fra glass) kan også ha en lindrende effekt
Medikamentell behandling
Legemidler kan lindre plager fra tannfrembrudd, men det beste er om man unngår dette. Paracetamol er et alternativ dersom barnet plages mye.
Lokalbedøvende midler, f. eks. i form av gel, bør ikke brukes. Det er flere grunner til dette. Medisin som blir smurt på gummene, blir fort skylt bort av barnets økte spyttproduksjon (sikling), og vil derfor kanskje ikke rekke å gi noen effekt. Når barnet svelger spytt iblandet medisinen, kan dette også dempe barnets svelgerefleks og skape ubehag fremfor bedring. Det er også rapportert alvorlige bivirkninger hos barn ved bruk av lokalbedøvende gel/krem mot plager ved tanfrembrudd.
Lokalbedøvende midler som inneholder benzokain (blant annet Dentinox NAF®) kan i sjeldne tilfeller også føre til den alvorlige bivirkningen methemoglobinemi. I USA fraråder barneleger at benzokain-holdige preparater brukes. Dersom du har brukt midlet, og barnet får symptomer som blekhet, grå- eller blåfarget hud og lepper eller negler, pustebesvær, tretthet, forvirring, hodepine, svimmelhet og rask hjerterytme, så bør du kontakte lege. Det er særlig barn under to år som er utsatt for denne tilstanden.
Hvordan stelle nye tenner?
Selv før tennene har brutt ut, er munnstell nyttig. Bruk gjerne en ren og fuktig klut til å tørke over barnets gummer daglig, hos barn med høy gane kan et lett drag over ganen også være gunstig. Slikt stell kan også gjøre det lettere å få barnet til å akseptere tannstell med tannkost når den dagen kommer. Hensikten med dette er å hindre bakterieovervekst i barnets munn.
Anbefalingene for fluortannkrem tilsier en knapt synlig mengde tannkrem på tannbørsten inntil barnet er 1-3 år gammelt. Fra barnet er ca 3 år gammelt og inntil det er 6 år anbefales en mengde tilsvarende barnets lillefingernegl. Fra seks år anbefales en tannkremdose tilsvarende en ert. Voksne må pusse tennene på barn under 6 år, og gjerne inntil de har koordinasjon nok til å gjøre jobben godt selv (10-12 år).
Barn blir kalt inn til tannpleier ved tre års alder. Helsesøster kan også rådgi og inspisere tenner. Dersom foreldrene er i tvil om munnstell, gjør man aldri feil om man kontakter tannhelsetjenesten også før den tid. I spesielle tilfeller (blant annet ved enkelte medfødte tilstander) bør man ha oppfølging fra tannhelsetjenesten allerede fra før første tann er på plass.
