Informasjon

Å bære sin far

Arild sto i vinduet og stirret ut i mørket, kunne ikke sove. Han måtte vite. Hvordan var han i dag? Hadde det gått greit? Eller ble det nok en runde med krangling og skriking, også denne natten? Festen foreldrene var på, hadde startet for mange timer siden. Men Arilds bekymringer startet lenge før festen.

- Det var ikke slik at jeg en dag hadde en aha-opplevelse og skjønte at pappa var alkoholiker. Det var en gradvis prosess. Stadig flere ritualer i forbindelse med alkohol som blir mer og mer anstrengt. Når du først har lagt merke til en ting, får du det stadig oftere bekreftet. Du ser det i sosiale tilstelninger, du hører folk snakke... Unger får med seg mye mer enn voksne tror de gjør, sier Arild.

En annen gjentagende, vond vekker, var episodene der ting sklei fullstending ut. Episoder med skriking, gråt og roping; og vonde, sinte sannheter som ble slengt mellom veggene.

Allerede i 9-10 års alderen var Arild hjemme alene og ventet på at foreldrene skulle komme hjem fra fest. Tankene kretset rundt det evige spørsmålet - er pappa full? Innerst inne visste han allerede da at faren var alkoholiker.

- Som gutt ser du kanskje spesielt opp til faren din. Selv om du har andre helter og forbilder, er det i bunn og grunn far som er det reelle forbildet ditt. Å erkjenne at forbildet ditt, som du er glad i og stolt av, sakte men sikkert snur og blir til en du ofte skammer deg over, er veldig trist, sier Arild.

Forsøkte å skjule farens misbruk

Han deler beskrivelsen av faren i to. Slik han er, og slik han var.

- I dag er han som alkoholikere flest - egoistisk, kynisk, usosial, ikke til å stole på, og til tider aggressiv. Da jeg var liten, husker jeg at han kunne være sosial, snill og morsom. Han hadde høy arbeidsmoral og var aldri borte fra jobb. I tillegg var han veldig glad i familien sin, sier Arild, før han påpeker at han fortsatt av og til ser glimt av den personen faren var.

De dro på fisketurer, gikk på ski og gjorde mye gøy sammen da Arild var liten. Så ble det stadig viktigere for faren å slappe av med en pils etter jobb. Turene forsvant. Gradvis bleknet minnet om den han var.

- Han er ikke typisk voldelig. Det har vært enkelte episoder hvor dårlig dømmekraft har fått han til å gjøre ting han ellers ikke ville gjort, men når det har skjedd, har han stort sett vært så beruset at ingen skade skjedde. Det som sårer mye mer, er at han vil og at han prøver. Det er vel klassisk at du har sympati og forståelse, selv om du er sint og skuffet. Jeg slutter ikke å være glad i han, sier Arild.

Farens drikking preget i stor grad Arilds hverdag. Fra ti-årsalderen gikk det mye tid med på å prøve å skjule ting - for venner, naboer, annen familie, og mor.

- Det ble bråk hver gang han hadde drukket. Mamma jobbet nattevakt. For å bevare husfreden fikk jeg pappa i seng, ryddet etter han og vasket hvis det var noe søl, sier Arild.

Vondt å megle i foreldrenes krangler

Foreldrene kranglet mye. Ofte måtte Arild stille som megler og vitne.

- Jeg opplevde denne rollen som veldig sår. Du blir stilt i mellom to parter du er veldig glad i. Du har en følelse av hva som er "riktig" side og hva som er "gal" side, men samtidig føles det galt å støtte bare den ene. Derfor megler du litt, holder igjen litt, og skjuler mye, sier Arild.

Hverdagen utenfor hjemmet var også i stor grad påvirket av farens alkoholisme. Arild var alltid redd for at venner, familie eller naboer skulle komme på besøk - og se hvordan ting var. Skammen når han visste at de visste, var stor.

- Du føler deg litt annerledes enn alle andre. Du har så lite til felles med de rundt deg som gjør ting normale familier gjør. Du må passe på at du ikke får besøk, og du gruer deg alltid til sosiale sammenkomster som bursdager, familieselskap og julebord. Etter å ha brent deg så mange ganger, kjenner du igjen faresignalene. Med en gang du får høre om sosiale sammenkomster der du vet at det kan bli trøbbel, begynner du å planlegge hvordan du skal skjule drikkingen, sier Arild.

Presset av mor til å ta ansvar

Der andre familier gjør sitt beste for å skåne barna for voksnes konflikter, ble Arild dratt inn i dem.

- Jeg følte at jeg var den som tok ansvar i familien. I hvert fall mer og mer. Jeg tror det var veldig behagelig for mamma at jeg tok ansvar, hun hadde lett for å støtte seg til det. Etterhvert opplevde jeg et press fra henne i forhold til å ta ansvar. Dersom det oppsto konflikter og krangler i forbindelse med alkohol mellom pappa og vennene deres, skjøv hun meg gjerne foran seg og sa at jeg måtte snakke med dem, sier Arild.

Så lenge han følte at han mestret situasjonen, syntes han det var greit. Han ville gjerne gjøre noe - mest for sin egen del. I de tilfellene der det ble for stort, og han ikke mestret situasjonen, opplevde han det som veldig frustrerende og tungt. I dag har Arild selv barn, og sier han aldri ville skjøvet barna foran seg, om han hadde kommet opp i en konflikt.

- Samtidig ser jeg at det sikkert var lett å gjøre det. Fordi jeg naturlig tok ansvar, sier Arild.

- Føler du fortsatt at du må forsvare foreldrene dine?

Arild blir stille. Lenge.

- Kanskje det faller seg naturlig, sier han.

Måtte bære faren hjem fra fest

De første årene hadde han ingen han kunne snakke med om problemene i hjemmet.

- Så tvinger det seg frem at de nærmeste vennene dine skjønner det. De reagerte veldig forskjellig. Noen blir det mer naturlig å snakke med enn andre. Vi fleipet mye om det. Jeg savnet aldri en skulder å gråte på. Det var mer terapi i å le av det. Da følte jeg at jeg fikk den følelsesmessige avstanden jeg behøvde. Etterhvert oppdager du at det er andre som også er alkoholikere, sier Arild.

Arild opplevde at moren ofte var sint og frustrert fordi faren drakk. Han undrer seg fortsatt over hvorfor hun stadig oppsøkte sosiale sammenkomster der han tidlig skjønte at de kom til å få problemer. Ofte brukte hun mye tid på formaninger før de reiste til selskapet. Det nyttet aldri.

Det som skulle bli en hyggelig kveld med venner og god mat og drikke, endte som oftest med at far ble for full. Stemningen snudde gradvis fra latter og trivsel, til krangling og frustrasjon. Stort sett måtte Arild hjelpe faren hjem - mange ganger måtte han bære ham.

- Jeg tror andre voksne forsto hvordan ting var hjemme. I den nære omgangskretsen hadde de ofte åpenlyse krangler om pappas drikking mens jeg var tilstede. Det var på en måte akseptert at jeg var en del av det, sier Arild.

Snakket om ham, men ikke til ham

Arild forteller om en hyttetur han opplevde tidlig i tenårene. Det er fest i hytta, og faren blir som vanlig alt for full. De andre gjestene ler, faren skjønner ikke hva de ler av, og tror det er han de ler av. Rasende slår han knyttneven i bordet og roper. Han velter glass og stoler. De andre blir redde og lei av ham. For å slippe unna går resten til nabohytten. Arild og faren sitter alene igjen i stuen. Febrilsk prøver Arild å overtale faren til å legge seg, men det går ikke. Han har bestemt seg for å følge etter de andre. Når Arild omsider forstår at han ikke klarer å stoppe faren, bruker han mye tid på å forklare faren at han hadde misforstått situasjonen som gjorde at han ble så sint. Faren går med på å be om unnskyldning.

- I ettertid ser jeg på det som et håpløst forsøk fra en 14-åring på å rette opp ting. Alle syntes han var en idiot, og han var fortsatt like full. Der og da husker jeg at det forundret meg hvor dårlig de andre voksne håndterte meg. Hvor lite ansvar de tok i forhold til at det var en gutt tilstede. Jeg var jo med fordi jeg ikke turte å la han være der alene. Når han ble ekskludert, ble jeg også det. Jeg hadde jo ikke noe der å gjøre i utgangspunktet, sier Arild.

Det var sjelden noen voksne snakket med Arild om farens alkoholproblemer. Men mange hvisket om ham.

- De sa ting som "stakkars gutt", og andre kommentarer som om du ikke er tilstede. Som om det hele er et skue, noe som bare skjer foran dem. Jeg som kjenner det igjen, ville håndtert et slikt problem på en annen måte. Spesielt når det gjelder det å behandle personen det dreier seg om, som et individ som du snakker direkte til. Dog ser jeg at det kan være vanskelig. Kanskje de ikke ville snakke til meg, fordi de var redde for at det skulle gjøre ting verre, sier Arild.

- Alle visste det

Noen gjorde likevel et slags forsøk.

Det nærmeste han kom at en voksen ville snakke med han om farens alkoholisme, var damen som sa: "Faren din kan være en skikkelig idiot i blant." Så snudde hun seg mot mannen sin; "Nå må du snakke litt med han". Hvorpå mannen svarer: "Du håndterer dette fint du, Arild."

- Jeg tror andre så på oss som en sammensatt familie med flere kvaliteter. Dog har du alltid en alkoholikerskygge hengende over deg. Jeg visste at alle visste det. Alle naboer, alle venner, klassekamerater... sier Arild.

- Hvorfor brukte du så mye tid på å skjule det da?

- Det er jo øyeblikkene som er så smertefulle. Det betydde ikke så mye om de visste det eller ikke, men tanken på at noen andre skulle finne pappa liggende full i gata, eller full på et offentlig sted, gjorde at jeg heller tok ansvar og sørget for at det ikke skjedde, sier Arild.

Har alkoholen styrt livet ditt like mye som det har styrt livet hans?

- Kanskje mer, siden det har preget livet mitt helt fra jeg var 8-9 år, mens hans liv har vært preget av det siden han var 35? Vel, faren hans var også alkoholiker, sier Arild.

Mye skam

Selv var Arild den siste i venneflokken som begynte å drikke alkohol.

- Jeg er ikke redd for at jeg skal få alkoholproblemer. Det er helt uaktuelt. Dessuten har jeg en sunn sosial omgangskrets, sunn familie og sunne verdier i forhold til trening og livsstil. Alkohol passer ikke inn i livet mitt, men jeg har et uanstrengt forhold til alkohol. Det kan være kjekt å dra på fest en gang i blant, men jeg har alltid kontroll på alkoholinntaket mitt, sier Arild.

Da Arild som tenåring hentet faren fra fester, opplevde han å få mye skryt fra andre voksne.

- De sa at jeg var en stødig kar, solid som tok meg av faren min ... De forsøkte å snu det til noe positivt, for å slippe å se at det var trist for meg, sier Arild.

Arild har skammet seg mye over faren. Det aller verste er når faren mister kontrollen fullstendig.

- Når han er i et selskap og drikker seg så full at han tisser på seg, og du som sønn må rydde opp, er det bare fryktelig trist og kjedelig. Du må få han med hjem, være med og vaske opp etter han, ta av han klærne når dere kommer hjem, vaske han og legge han i sengen, sier Arild.

- Har ofret nok av livet på å ta ansvar for far

I dag har han fått farens alkoholmisbruk mer på avstand, men fortsatt er mange av de gamle følelsene der.

- Den avstanden jeg har til det i dag, har jeg selv skapt fordi jeg har satt mine egne grenser. Fortsatt hender det at han ringer meg og ber meg om å kjøpe øl til han. Da avviser jeg han, uten at jeg orker å gå i dybden på det. Etter mange runder har jeg erkjent at han alltid kommer til å være en alkoholiker. I forhold til mitt liv og min egen familie, har jeg tatt et valg om at jeg har ofret nok av livet mitt på å ta ansvar for han, sier Arild.

Oppveksten med en alkoholisert far har definitivt preget ham.

- Når du er 29, har du vært igjennom endel faser som har formet deg. Jeg tror alle disse fasene kan spores tilbake til en barne- og ungdomstid med en alkoholisert far. På grunn av dette fikk jeg blant annet problemer med sosial angst på slutten av tiden jeg gikk på ungdomsskolen, og på videregående. I dag har jeg kommet igjennom det, men jeg tror du alltid vil ha biter av sånne ting med deg. Den historien du har levd, preger den du er i dag, sier Arild.

Fortsatt gruer Arild seg til sosiale sammenkomster der han må være sammen med faren.

- Jeg er fortsatt sønnen hans, og i dag er det i enda større grad forventet at jeg tar ansvar. Jeg føler at jeg bør være ferdig med å ta ansvar for han, sier Arild.

- Dyrker det lille som er bra

Arild er veldig bevisst på at hans barn ikke skal oppleve det samme som han. De skal aldri få se ham full, og de skal slippe å ta ansvar for ham.

Til tross for farens alkoholisme, har familien også hatt fine stunder.

- Du blir veldig flink til å finne idyll i ting som andre ikke ville sett som idyll. Vi kunne sitte en lørdagskveld der pappa var beruset, men ikke så ille beruset, og dermed ha en nesten normal lørdagskveld. Det illustrerer kanskje hvorfor man tåler så mye. I de gode periodene vil du ikke snakke om problemene, fordi du er redd for å ødelegge det som er bra. Du prøver hele tiden å dyrke det lille som er bra. I jula for eksempel, så lager jo mamma deilig julemat, og hun vasker og pynter selv om pappa sitter dritings i stua. Vi prøver innbitt å skape den idyllen vi kan, sier Arild.

I dag er faren en helt annen enn den han var før drikkingen tok overhånd.

- I dag har ikke pappa noen venner igjen. Folk stikker av og til innom og spør hvordan det går, men han har ingen sosial omgangskrets. Ironien er at mamma og pappa fortsatt er sammen. Så jeg har også opplevd en sterk vilje til å holde sammen. Selv tror jeg at jeg har klart meg mye bedre enn mange andre i samme situasjon. Hvorfor vet jeg ikke, sier Arild.

Vil du vite mer?