Informasjon

Hypokondri

Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. Med riktig behandling har hypokondri i dag en god prognose.

Sykehistorien

I tillegg til kreft er pasienter med hypokondri oftest redd for å lide av hjertesykdom, alvorlig nevrologisk lidelse (for eksempel amyotrofisk lateralsklerose eller multippel sklerose) eller en smittsom sykdom (oftest aids). Noen er redd for å utvikle alvorlig psykisk lidelse. Pasientene kan tro at de er døende, ta avskjed med familien og nesten ikke våge å legge seg av frykt for hva som kan skje i løpet av natten. Lidelsen og ensomheten kan da oppleves like sterkt som om de faktisk hadde langt fremskreden kreft. En ekstra belastning er det ikke engang å vite hva man dør av! Tenk om det var noe som kunne helbredes bare det ble funnet?

En viktig annen forklaring på symptomene (differensialdiagnose) er depresjon. Det er vanlig at pasienter med depresjon presenterer somatiske plager når de oppsøker lege. Særlig hos eldre kan dette gjøre diagnostikken av den underliggende depresjonen vanskelig. Det er heller ikke uvanlig at pasienter med primær hypokondri utvikler en sekundær depresjon, og dette er i pasientmaterialer funnet å være den vanligste samtidige (komorbide) tilstanden. Depresjonen kommer da oftest tidsmessig etter helseangsten, som uttrykk for en utmattelse eller fortvilelse over ikke å få avdekt diagnosen de frykter ligger til grunn.

Sammenhengen mellom angst og hypokondriske forestillinger er godt dokumentert. Dersom forestillingene kun opptrer under panikkanfall, diagnostiseres og behandles dette som panikklidelse og ikke hypokondri. Dersom helseangsten er økt også utenom panikkanfallene, kan det dreie seg om komorbide tilstander, og det er i pasientmaterialer funnet sterk sammenheng mellom panikklidelse og hypokondriske tanker.

Hos noen pasienter kan sykdomsoverbevisningen ha preg av tvangstanke og være ledd i en tvangslidelse. Pasienter med hypokondri er vanligvis ikke skamfulle over sine tanker, noe som er vanlig ved tvangslidelse.

Prognosen er ofte dårlig dersom pasienten har en paranoid psykose av somatisk type. Forestillingene er da av mer bisarr karakter, for eksempel at man har parasitter på eller under huden eller at man avgir en uutholdelig kroppslukt. Tankene er urokkelige og upåvirkelige av drøfting.

De diagnostiske kriterier er fortsatt under endring når det gjelder de somatoforme lidelser, og det er en betydelig overlapping med hypokondri. Ved både somatiseringslidelse og hypokondri har pasienten fysiske symptomer som ikke kan forklares av en somatisk lidelse, men som pasientene er overbevist om har en organisk årsak. Ved somatiseringslidelse har pasienten oftest fra ungdommen hatt en tendens til å oppleve en rekke diffuse fysiske symptomer, men de har ikke den samme tendensen til å katastrofetenke som hypokonderen. Pasienter med somatiseringslidelse vil gjerne ha lindring for sine plager, mens pasienter med primær hypokondri først og fremst ser på symptomene som et tegn på alvorlig sykdom, og vil ha denne diagnostisert.

Forrige side Neste side