Informasjon

Hypokondri

Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. Med riktig behandling har hypokondri i dag en god prognose.

Behandling

Ved primær hypokondri er behandlingsmålet å gi pasienten innsikt i tilstanden samt å øve opp pasientens evne til å mestre tilstanden. Ved sekundær hypokondri er behandlingsmålet å behandle grunnsykdommen.

Prinsipielt kan man velge mellom samtaleterapi, medikamentell behandling eller en kombinasjon av disse. Medikamentell behandling er sjelden nødvendig. De viktigste levereglene ved hypokondri er oftest relatert til døden, evnen til å leve med usikkerhet og kunne ta avgjørelser under tvil, synet på fortiden, nåtiden og fremtiden, synet på seg selv, holdningen til angst og kriterier for symptomtolking.

Psykoterapi

Både atferdsterapi og kognitiv terapi synes å være nyttige tilnærminger til lidelsen. I en sammenlignende studie mellom kognitiv terapi og atferdsterapi med stressmestring med oppfølging i 12 måneder etter avsluttet terapi var begge behandlingene effektive. Pasientene som fikk kognitiv terapi hadde lavere helseangst, men ellers var det ingen forskjell på behandlingsgruppene. Senere studier og oversiktsartikler har bekreftet at både kognitiv terapi og atferdsterapi er effektiv behandling.

Kognitiv terapi kan også være effektivt gjennom programmer på internett, uten direkte kontakt med lege eller psykolog. På NHI.NO kan du finne et selvhjelpskurs som kan hjelpe deg med plagene dine. 

Behandling i praksis

Alliansebygging

Pasienten er i utgangspunktet opptatt av andre ting enn legen. Han vil vite hva som feiler ham, og det er derfor nødvendig å bruke tid og omtanke på å bygge en felles plattform og allianse. Pasienten har ofte behov for å få bekreftet at symptomene er reelle og at de ikke sitter i hodet.

Legen må akseptere alle subjektive symptombeskrivelser, men ikke nødvendigvis alle tolkinger. Å behandle pasienten med respekt, varme og medfølelse er viktig i alle lege-pasient-relasjoner, og helt avgjørende ved hypokondri. Å forklare pasienten at vedkommende må endre tankene sine om plagene kan i seg selv virke alliansebyggende og styrke samarbeidet.

Pasienten har et konstant ønske om mer utredning, flere undersøkelser. Dette er en stor utfordring for legen. Når er det gjort nok utredning? Det finnes flere faktorer som kan motivere leger til å holde på for lenge med undersøkelser og utredning i jakten etter en fysisk, organisk lidelse. Når legen er usikker og ikke helt vet hva han skal gjøre, er det vanlig at han gjør det han kan, f.eks. rekvirere undersøkelser. I tillegg kommer legens legitime omsorg for eget rykte og pasientens fremtid. Det er svært beklagelig dersom en alvorlig fysisk lidelse ikke blir oppdaget. Ekstra ille er det dersom diagnosen hypokondri skulle vise seg å skjule kreft eller en annen alvorlig, mulig helbredelig sykdom. På den annen side er det også uheldig å overse en psykiatrisk lidelse eller å mistolke angstsymptomer som tegn på fysisk lidelse - særlig siden unødvendig grundige undersøkelser også til en viss grad bekrefter bekymringen om at noe er galt.

Hvem kan behandle pasienter med hypokondri? Økt helseangst er et vanlig fenomen. Professor Ingvar Wilhelmsen som er ekspert på hypokondere, mener at alle leger som driver pasientrettet virksomhet, bør kunne forholde seg til pasientgruppen på en fornuftig måte. I mange tilfeller vil relativt enkle avklaringer kunne ha stor betydning. Noen ganger er en samtale hos allmennlegen nok, i andre tilfeller er problemene mer sammensatte og kompliserte og det kan kreves flere konsultasjoner, ev. henvisning til spesialist i psykiatri eller klinisk psykologi. I spesialistpraksis er vanlig timeantall ved hypokondrisk lidelse 5-20 konsultasjoner med 45-50 minutters varighet.

Symptomtolkning

I behandlingen er det ofte avgjørende å identifisere pasientens hovedtanker om sin kroppsbekymring, som er selve motoren i angstutløsningen. Et vanlig tema ved hypokondri er tolking av subjektive fysiske symptomer. Mange pasienter med hypokondri har kun to kategorier å velge mellom, nemlig "forklarlig bagatell" eller "alvorlig symptom". Dersom man har en slik minimalistisk tolkingsnøkkel, blir man lett offer for økt helseangst. Det er da viktig at pasienten tar et nytt standpunkt, basert på at subjektive fysiske symptomer faktisk er svært vanlig i befolkningen. Ofte finner man ingen god forklaring, og symptomet kan da plasseres i kategorien "uforklarlig bagatell". Mange symptomer må "legges på vent", så får vi se hvordan det utvikler seg.

Parallelt med at pasienten må bearbeide sin tenkning omkring symptomene, må pasienten øve på å endre atferd, det vil si begynne å oppføre seg i overensstemmelse med de nye holdninger eller leveregler. Det er en god regel i livet å la bagateller være bagateller. Det er ikke nok hver gang pasienten kommer med et nytt symptom å undersøke, utrede, berolige, å be ham om å ta seg sammen eller slutte å være så redd. Pasienten må få konkret hjelp til endring. Det er viktig å understreke den øvingsmuligheten som ligger i å få nye symptomer eller tilbakefall. Dette er ikke noe man skal være redd for, men en sjanse til å avdekke hvor man fortsatt henger fast, hvilke holdninger man ennå ikke har endret eller rett og slett en fin treningsmulighet.

Et annet poeng når det gjelder symptomtolking, er forskjellen på å gå fra en spesifikk sykdom til et symptom og å tolke et uspesifikt symptom som tegn på en bestemt sykdom. Går man fra hjerteinfarkt til brystsmerter, så er det en klar sammenheng mellom disse. Over 80% av dem som får infarkt, har smerter. Går man imidlertid motsatt vei, er bildet helt annerledes. Kun 20 prosent av dem som har brystsmerter, har hjerteinfarkt. Det kan like gjerne være muskelsmerter, irritasjon i spiserøret, traume, angst osv. Dersom man katastrofetenker og velger den farligste tolkingen, vil man nesten alltid ta feil, siden man velger den minst sannsynlige tolkingen, og man vil få mange unyttige og unødvendige angstreaksjoner.

Å leve med usikkerhet

Drivkraften i en hypokondrisk tilstand kan være et sterkt ønske om ikke å dø nå eller vansker med å tåle usikkerhet. Dette kan føre til at det blir vanskelig å vente på en avklaring. Pasienten må vite med én gang om symptomet er farlig eller ikke, og spør legen: "Hva kan dette være?" Siden uspesifikke symptomer i verste fall, men sjelden, kan være begynnelsen på noe alvorlig, vil de fleste ikke bli beroliget av de ærlige svar de får. Istedenfor å spørre legen hva dette i verste fall kan være, kan det være bedre å spørre hva dette sannsynligvis er. Det er uhensiktsmessig å gjøre unntaket til hovedregel.

Dersom noen mener om seg selv at de ikke tåler usikkerhet på de områdene som for dem er spesielt viktige, f.eks. helse, så sier de egentlig at de ikke tåler å være her i vår usikre verden. Dette er et standpunkt som det er takknemlig å drøfte med pasientene, og heldigvis er det mulig å øve opp evnen til å ta avgjørelser under tvil. Enkelte mennesker har problemer med å avfinne seg med grunnleggende forhold knyttet til menneskelivet, for eksempel døden, livets urettferdighet etc. Avhengig av hvilke problemområder eller temaer som kommer frem, vil dette bli gjenstand for drøfting av holdninger, holdningsendringer og ny atferd.

Forrige side Neste side