KvalitetssjekkFormålet med behandling
Behandlingsmålet ved panikkanfall og panikklidelse er å forhindre at anfall opptrer slik at du kan leve et bedre liv, å mildne panikkanfall dersom de fortsetter å opptre og bidra til at du bekymrer deg mindre for å få nye anfall. Med riktig behandling vil de fleste være i stand til dette. Uten slik hjelp vil sykdommen fort kunne gi store begrensninger i hverdagen og livskvaliteten.
Den viktigste behandlingen ved panikkanfall er kognitiv atferdsterapi, ev. andre former for psykoterapi. Noen kan ha hjelp av medisiner, særlig om man har en samtidig depresjon. Medisiner kan fungere som er kortvarig kur for panikkanfall, men har ikke like god effekt på sikt. Det er viktig å lære seg at slike anfall ikke er farlige i seg selv, og det å endre innstillingen til anfallene er viktigste behandling. Om du tar medisiner samtidig kan det være vanskelig å se om reduksjon av anfall skyldes egne grep eller medisinene. Det kan da være lett for å tro at det var medisinene som fikk anfallene til å forsvinne, og ikke endringer i egen atferd. Innsikt i de prosessene som ligger bak anfallene sammen med noen øvelser er det som gir varig bedring.
Generelt om behandling
Behandling hjelper de fleste med panikklidelse. Hvis du får behandling, kan panikkanfallene opphøre eller symptomene bli mindre besværlige og opptre sjeldnere. Behandling av panikklidelse kan ta tid, det er ikke uvanlig at 10 til 20 behandlingssamtaler er nødvendig for å komme i mål.
Kognitiv atferdsterapi har som mål å endre på tenkningen din rundt anfallene. Denne behandlingen er den best dokumenterte behandlingsformen. Se mer nedenfor.
Andre former for psykoterapi som anvendes, er innlæring av avslappingsteknikker og såkalt eksponeringsbehandling - der du trenes opp til å tåle situasjoner der panikkanfall ofte oppstår.
Effekten av medikamentell behandling er beskjeden. De fleste trenger ikke slik behandling. Skal slik behandling gis er antidepressiver førstevalg. Beroligende medisiner (benzodiazepiner) anbefales ikke. Pasienter med hyppige eller alvorlige anfall, eller pasienter med ledsagende depresjon, kan ha en tilleggseffekt av antidepressiver. Hvor lenge behandlingen bør vare, er uklart. Deprimerte pasienter synes å trenge lengst behandling. Noen foreslår at medikamentene bør tas inntil pasienten har vært panikkfri i minst seks måneder, men dette er sannsynligvis lenger enn nødvendig. Andre antyder at nedtrappingen bør begynne etter cirka 12 måneder. Medikamentell behandling bør uansett alltid kombineres med psykologisk behandling.
Kognitiv behandling
Kognitiv atferdsterapi er en behandlingsform som retter oppmerksomheten mot hva du tenker om deg selv og dine vanskeligheter. Den har som mål å endre på de feilaktige forestillingene som er underliggende ved panikklidelse. Gjennom en bedre innsikt i lidelsen og egne reaksjoner får man bedre kontroll over panikkangsten. Stress og bekymringer kan medføre både fysiske og psykiske symptomer, og øvelse i å mestre disse situasjonene er derfor viktig.
Mange med panikkangst tenker negativt om seg selv. Det å føle seg utilstrekkelige, glemme sine positive sider eller føle at andre ser ned på deg, er ikke uvanlig. Mange har tanker om seg selv som forsterker angsten. Det er vanlig at en forsøker å unngå situasjoner hvor en kan få anfall, og å tenke at en er mindre flinke enn andre.
Kognitiv behandling er ikke så opptatt av hva som utløser anfallene hos deg, behandlingen dreier seg i større grad om hvordan du reagerer på anfallene. De ubehagelige symptomene som oppstår ved angstanfall er egentlig normale og hjelpsomme kroppslige reaksjoner i en faresitasjon. Symptomene er ikke farlig, og det å innse at situasjonene som utløser anfallene heller ikke er farlig, står sentralt i behandlingen. Kognitiv behanding dreier seg om å lære å se seg selv bedre; hvordan man selv reagerer og hvorfor. Uhensiktsmessige reaksjoner i en situasjon er det viktig å analysere, for så å forsøke å finne mer formålstjenelige tanker som kan erstatte de feilaktige. Her kan en erfaren terapeut være til god hjelp.
Ved et panikkanfall må man først forsøke å finne effektive måter å roe seg ned på, ev. forsøke å finne måter som kan utsette anfall under oppseiling. Når man klarer det så kan man begynne å tenke mer rasjonelt om og under anfallet (i en angstsituasjon er kroppen i et "flykt eller sloss" modus. I slike situasjoner prioriteres hurtige, men ofte lite gjennomtenkte, handlinger). Etterhvert vil man avsløre anfallet som det det er. Ufarlige, men svært ubehagelige, kroppslige symptomer som oppstår som følge av at "kroppen" har feiltolket noe ufarlig som farlig.
Når man klarer å rasjonelt analysere angstanfallet, er man svært nær å bli kvitt angstproblemet, men veien dit er gjerne utfordrende. Kroppen lærer mer av erfaring enn av formaninger og råd. Klarer man å unngå å rømme fra anfall, eller å gjennomføre ufarlige situasjoner som man egentlig vegrer seg for, vil man se at ingenting forferdelig hendte som følge. Gjør man det gjentatte ganger vil kroppen innse at den varsler på noe ufarlig. Det er dette som utgjør atferdsdelen av behandlingen - man utfordrer situasjoner med uberettiget angst, og lærer at disse ikke medfører en katastrofe.
Det er svært vanskelig å møte situasjoner man er veldig redd for, derfor anbefales personer med angstproblemer å gå sakte fram. Lag en liste over ufordringer og ranger dem fra størst til minst. Start i bunnen av listen med situasjonene som fremmer litt, men minst angst. Utfordre disse inntil de ikke lenger forårsaker angst. Så går man videre og utfordrer stadig mer angstfremkallende situasjoner. Den gradvise tilnærmingen vil gjøre at neste steg ikke føles så stort. Det er viktig å gi disse ufordringene tiden de trenger, og ikke forsøke å gape over for mye. Man må ikke gå videre til neste steg før det forutgående steget er blitt angstfritt. Du skal utfordres, men oppgavene skal aldri føles som store utfordringer. Avgjør hvor høyt du må komme på denne listen for at du skal kunne leve det livet du ønsker å leve.
Kognitiv atferdsterapi har dokumentert god og vedvarende effekt. De fleste har en effekt av behandlingen allerede etter fire til åtte uker, mens full respons vanligvis tar åtte til tolv uker. Manglende effekt etter seks til åtte uker bør føre til revurdering av diagnosen, eventuelt endring i behandlingen eller henvisning til et annet behandlingstilbud. Flere og flere allmennleger har hatt opplæring i kognitiv terapi, allikevel har vi for få leger som behersker kognitiv behandling. Det er dessuten mangel på psykologer som kan tilby slik behandling. I mange kommuner er det opprettet mestringstilbud, sjekk eventuelt med din kommune om de har tilbud for personer med panikkangst.
I de senere årene er det utviklet dataprogrammer for kognitiv behandling, og studier viser at disse har god effekt. På nettsiden NHI.no finner du fritt tilgjengelige behandlingsprogrammer eller selvhjelpskurs for panikklidelse.
- Selvhjelpskurs for panikklidelse på nettsiden NHI.no
- Pasientinformasjon om selvhjelpsprogrammene på NHI.no
Avslapningsteknikker
En spesiell form for avslapning, såkalt anvendt avslapning, har også vist seg å være effektiv, idet den kan brukes når forvarslene om et anfall dukker opp.
Antidepressiver
Antidepressiva brukes i behandlingen av depresjon. Noen antidepressiva har vist seg å ha effekt ved panikkangst, det gjelder særlig hos personer som må slippe litt av angsten for at samtaleterapi og øvelser skal kunne gjennomføres. Der er særlig på kort sikt at antidepressiver har effekt.
Det finnes forskjellige typer antidepressiva: SSRI (serontoninreopptakshemmere), trisykliske antidepressiver og MAO-hemmere. Forskning tyder på at alle disse midlene kan hjelpe, og at de har likeverdig effekt. Alle medisiner har bivirkninger, men blant de aktuelle her er det SSRI som er de tryggeste. Det er gjerne slik at det tar to til fire uker før virkningen setter inn. Disse midlene er ikke vanedannende.
Benzodiazepiner
Benzodiazepiner (Vival, Valium, Stesolid, Sobril) anbefales ikke ved panikklidelse selv om de virker godt på selve anfallet. Om de blir brukt, bør de ikke brukes kontinuerlig. Holdningen i dag er at dette først og fremst er nødbehandling og ikke noe du bør bruke fast. Siden tilstanden oftest er langvarig, blir langtidsbehandling aktuelt, og da er avhengighetsutvikling en bekymring med denne typen medisin.
Alternativ medisin
De fleste typer alternativ medisin mangler dokumentert effekt ved angsttilstander. Det er noe støtte for at akupunktur, massasje (bare hos barn), autogen terapi, biblioterapi, danse- og bevegelsesterapi, meditasjon, musikk- og avslappingsterapi kan være nyttig. Urtepreparater og homeopati mangler dokumentasjon på effekt.
