Informasjon

Sosial angst

Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker eller der du skal prestere noe.

Temaside om Korona

Hva er sosial angst?

Andre betegnelser på sosial angst er sosial fobi og sosial angstforstyrrelse. Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker. Mange av dem som lider av sosial angst, har generalisert angstlidelse eller panikklidelse. Sosial angst skiller seg fra skyhet og prestasjonsangst ved at tilstanden har høyere alvorlighetsgrad, sosial angst kan begrense både prestasjoner og livskvalitet betydelig.

På et gitt tidspunkt regner vi at to til fem prosent i befolkningen har sosial angst. I løpet av livet vil 10-15 prosent oppleve perioder med sosial angst. Omtrent halvparten av de menneskene som lider av sosial angst, har en generalisert angstlidelse med tillegg av frykt for og unngåelse av de fleste sosiale situasjoner. Kvinner rammes oftere enn menn (2,5:1), men like mange menn som kvinner søker hjelp for problemet. Sosial angst debuterer ofte i ung alder. Hyppigste debutalder er 14-16 år, og for 95 prosent debuterer tilstanden før 20 års alder. De som søker hjelp, har i de fleste tilfeller hatt symptomer i minst 10 år.

Mange av dem med sosial angst har andre psykiatriske problemer samtidig. Over 50 prosent har fobier og/eller alvorlig depresjon. Alkoholmisbruk forekommer hos 15-20 prosent.

Årsak

Både arv og miljø kan bidra til utviklingen av sosial angstforstyrrelse. Tidlige stressopplevelser hos barn spiller en viktig rolle sammen med genetiske faktorer.

Uhensiktsmessig innlæring av hvordan man skal forholde seg til andre mennesker står sentralt i utviklingen av sosial angst. Når barn ikke lever opp til samfunnets forventninger (krav til sosiale ferdigheter) vil det ofte lede til usikkerhet og angst, og deres selvfølelse svekkes. Dette kan resultere i at de unngår tilsvarende situasjoner, og får ikke den øvelsen slike ferdigheter krever - en ond spiral. De skammer seg ofte over sin svakhet, noe som ofte leder til enda dårligere funksjon, skam og kanskje en depresjon.

Småbarn som oppleves å ha et hemmet temperament eller som sky har en økt risiko for å utvikle sosial angst når de kommer opp i tenårene, men de aller fleste skye barn utvikler ikke denne forstyrrelsen. Overbeskyttende og sterkt kritiske foreldre forbindes med sosial angstforstyrrelse, men det er uklart i hvor stor grad slike foreldre er skyld i tilstanden.

Det er også påvist forandringer i hjernen ved sosial angst, men det er uklart hvilken betydning vi kan tillegge det (er det en årsak eller en effekt?).

Psykiatrisk definisjon (DSM IV)

Sosial angst er en markert og vedvarende frykt for en eller flere sosiale situasjoner, eller situasjoner hvor man skal prestere noe, og der situasjonen innebærer at hen møter ukjente personer eller utsettes for andres vurdering. En frykt for at man skal opptre på en måte - eller vise symptomer på angst - som er ydmykende eller ubehagelig blir invalidiserende. Å komme opp i den/de fryktede sosiale situasjonene kan utløse angst i form av panikkanfall. Den syke erkjenner at frykten er overdreven eller urimelig, men prøver å unngå de fryktede sosiale situasjonene da de som regel innebærer intens angst eller ubehag. Tilstanden griper i betydelig grad inn i det daglige liv, yrke og/eller intellektuelle funksjoner, sosiale aktiviteter og forholdet til andre mennesker. 

For å stille diagnosen sosial angst skal ikke denne frykten eller unngåelsen av vanskelige situasjoner skyldes virkning av noe stoff (for eksempel legemiddel eller rusmisbruk) eller en underliggende sykdom, og tilstanden skal ikke la seg forklare av en annen mental forstyrrelse.

Symptomer

Angsten rammer særlig når man er sammen med andre mennesker, men det kan være nok å tenke på situasjoner hvor den angstrammede føler seg utrygg. Eksempler på angstskapende situasjoner er angst for å ta ordet i grupper, spise eller drikke på offentlig sted, utføre handlinger mens noen ser eller hører på, snakke til fremmede, snakke i telefon. Det er vanlig at de med sosial angst er bekymret for hva andre tenker om en, og angsten blir ofte ekstra stor i nærvær av autoritetspersoner.

Angstanfall utløser gjerne kroppslige plager som rødme, svetting, skjelving, tørrhet i munnen, hjertebank, følelse av å ville besvime - og at man blir redd for at andre skal se disse "unormale" reaksjonene (reaksjonene er normale, det er anledningene de oppstår i som er unormale). Dette kan føre til at man ikke makter å være sammen med andre mennesker. "Alt kommer til å gå galt" er en vanlig tanke for de med sosial angst.

Frykten for ikke å bli tatt på alvor får mange til å vegre seg mot å fortelle om sin sosiale angst, de føler en skam for at de har det slik. Belastende og ubehagelige situasjoner unngås, og uten behandling er det vanlig at det blir stadig flere av disse. Unngåelsesadferden skaper en angst mot angsten, da man aldri gir seg selv muligheten til å vise at det stort sett går bra. Dette fører til ensomhet, og det kan føre til reduserte muligheter for utdannelse og arbeid. Personer med sosial angst finner seg sjeldnere ektefelle. Motløshet og depresjon kan følge. Misbruk av alkohol eller medisiner kan være forsøk på lindring.

Behandling

Målet med behandlingen er å lære mestring av de angstfylte sosiale situasjonene. Kognitiv læringsterapi og medikamentell behandling er behandlingsalternativene.

I tidligere studier viste kognitiv terapi og behandling med legemidler omtrent samme effekt. I et korttidsperspektiv kan behandling med legemidler ha noe for seg. I et langtidsperspektiv er kognitiv terapi bedre. Kombinasjonsbehandling (kognitiv + legemidler) har ikke vist bedre effekt enn den ene behandlingen alene, men noen ganger er medikamentell behandling en nødvendig døråpner for kognitiv atferdsterapi.

Kognitiv behandling

Kognitiv atferdsterapi dreier seg om å avlære uforholdsmessig angst. Dette skjer gjennom skånsom og gradvis eksponering av angstfremmende sitasjoner, samt at man utfordres til å finne alternative og mindre angstutløsende tanker vedrørende situasjonen. Den vonde sirkelen av forventede negative tanker ("stemmen min vil skjelve og de andre vil tro jeg er gal") og unngåelsesatferd utfordres på en skånsom måte. Behandlingen vil for de fleste lede til en reduksjon av uhensiktsmessig atferd og angst, og derved lede til et bedre selvbilde og økt livskvalitet. 

Behandlingen gir innsikt i hvilke kroppslige plager som kan oppstå i forbindelse med angst, og at disse har en naturlig fysiologisk forklaring. De kroppslige reaksjonene er ikke farlig, men de oppstår til feil tid. Pasienten utfordres også til å forsøke å se etter alternative forklaringer til hva som utløste angstanfallet. Denne pasientgruppen har en tilbøyelighet for å gjøre det vanskelig for seg selv, og for å være rask til å rakke ned på seg selv når noe går galt.

Det hjelper å bli mer rasjonell i tenkningen rundt de angstfremkallende situasjonene, men det som hjelper enda bedre er å øve og å lære av erfaring. Når man unngår de angstskapende situasjonene bekrefter man angsten, man gir angsten rett - det er situasjoner som man må holde seg unna. Gjør man det motsatte - utfordrer angsten i sitasjoner som i liten grad kan mislykkes - vil man oppleve at det gikk bra. Dette sender et sterkere signal til kroppen om at dette ikke er noe å frykte enn det fornuft og samtaler kan. 

Trening i å mestre angsten må foregå ved en gradvis økende eksponering for de angstframkallende situasjonene, man må unngå veldig angstfremmende sitasjoner. En måte å angripe problemet på er å få pasienten til å sette opp en liste med angstutløsende situasjoner, og rangerer denne fra minst angstutløsende til mest angstutløsende. Man setter seg et mål for hvor høyt man tenker at man skal nå på denne listen før man har det bra. De mest skremmende tingene på listen er kanskje situasjoner som man kan leve et godt liv uten å møte? Man går bare til det nivået på listen som innebærer nødvendig mestring - at pasientens liv ikke forringes i betydelig grad av angsten. Om målet med terapien er at pasienten skal kunne reise på ferie er kanskje målet å kunne bruke offentlig transport/fly uten å kjenne på angst? For andre kan målet være å stå på scenen i en fullsatt Royal Albert Hall.

Man begynner med det som utløser minst angst på listen, så jobber man seg oppover ettersom pasienten blir stadig mer fortrolig med å lykkes i utfordringene. Et eksempel er om man er redd for å starte samtaler. Da kan man begynne med å øve på å ringe en slektning, for eksempel søster, som kun utløser et lite ubehag. Etter å ha gjort dette noen ganger vil ubehaget avta og forsvinne. Neste post kan kanskje være å ringe en annen slektning, for eksempel mor, hvor samtalen oppleves som litt mer stressende. Oppgaven skal bare oppleves som et lite hakk opp fra forrige oppgave. Neste post kan være å si hei til noen du passerer på gaten på vei til jobb. Deretter innleder man kanskje en kort samtale med kassamannen/-dama på kolonialbutikken. Man øker utfordringene inntil pasienten har en opplevelse av at de mestrer livet sitt, og har nådd ønsket nivå. Når man har nådd riktig nivå er det viktig å holde ferdighetene ved like, ellers kan problemene fort gjenoppstå.

Det anføres at 12-16 ukentlige sesjoner - enten individuelt eller i gruppe - der hver sesjon varer 60-90 minutter, vil være riktig for de fleste. Behandlingen kombineres ofte med hjemmeøvelser som for eksempel telefonsamtalene i eksemplet over. Bedring kommer i løpet av seks til tolv uker og kan forbedres ytterligere over flere måneder. Når man kan kjenne på de fysiske plagene fra uberettiget angst og kynisk kan observere dem uten å miste kontrollen, er tilstanden i ferd med å helbredes.

Det finnes også tilbud om kognitiv terapi over internett der behandlingen har vist seg effektiv. NHI.NO har gratis tilgjenglige selvhjelpskurs for sosial angst som baserer seg på kognitiv terapi.

Medikamentell behandling

De mest aktuelle legemidlene er de såkalte serotonine selektive reopptakshemmere (SSRI) og selektiv noradrenalin reopptakshemmer (SNRI). Det synes ikke å være noen vesensforskjell i effekten av de ulike legemidlene. Med slik behandling opplever mellom 50 prosent og 80 prosent bedring etter åtte til tolv ukers behandling. Behandlingen bør sannsynligvis vare i tolv uker før du eventuelt avskriver behandlingen som uvirksom. Ved god effekt synes denne å kunne vedvare med vedlikeholdsbehandling i opptil tolv måneder. Mange opplever tilbakefall når behandlingen avsluttes. 

Benzodiazepiner (eks. Vival, Valium) er avhengighetsskapende og bør unngås. Det er også vist at disse kan redusere effekten av kognitiv behandling og reduserer sjansen for at man blir kvitt plagen. 

Ved sosial angst som kun opptrer sporadisk i bestemte situasjoner - særlig ved prestasjonsangst, kan "ved behovs"-behandling noen ganger være nødvendig. Aktuelle preparater er betablokkere og benzodiazepiner. Betablokkeren Inderal® kan tas cirka en time før opptreden. Et benzodiazepin tas minst 30 minutter før opptreden, og effekten vil kunne vare i flere timer. Du bør teste ut om preparatet har en ugunstig sløvende effekt på deg før du bruker preparatet i "offentlig" sammenheng.

Behandling med benzodiazepiner kan få deg til å utvikle en avhengighet. I tillegg til den fysiske avhengigheten lærer du også at du ikke mesterer situasjonen uten en pille. Angsten dempes av pillen, men det gjør også opplevelsen av å beherske situasjonen. I steden for å tro på en selv, får man tro på pillen - mestringfølelsen forsvinner inn i pillen. Da er det lett å tro at man også trenger en slik pille i lignende situasjoner i fremtiden.

Prognose

Ubehandlet har sykdommen ofte et kronisk forløp med tendens til å vare livet ut. Det er en risiko for at angstlidelsen kan skape medikamentavhengighet og alkoholavhengighet. Færre enn 1/3 blir bra uten behandling. Med kognitiv behandling vil 70-80 prosent av pasientene være friske etter ti behandlinger.

Det viktigste er å søke hjelp om man opplever slik angst. Riktig måte å behandle angsten på finner du sammen med terapeuten. 

Vil du vite mer?