Informasjon

Diagnostikk av anoreksi

Det finnes ingen enkel test for å stille diagnosen anoreksi. Mange av de viktigste tegnene på anoreksi dreier seg om hvilke følelser og tanker du har rundt din egen kropp.

Utredningen av ungdommer med mulig spiseforstyrrelse kan være utfordrende. Mange unge med spiseforstyrrelse er tause, benektende eller irritable, og de er vanligvis redde for innblanding. Derfor er det helt nødvendig for legen å etablere god kommunikasjon og samarbeide både med ungdeommen og med de foresatte.

Det første legen må avklare i møtet med en avmagret ungdom, er om forklaringen kan være en underligggende kroppslig sykdom. 

Det finnes ingen enkel test på anoreksi. Legen må snakke grundig med deg med deg om dine problemer, om livet ditt og om spisevanene dine. Legen vil også trenge å vite om familien din og om andre viktige kontakter du har. Det kan være nødvendig for legen å snakke med mennesker som står deg nær. Det er også nødvendig med en sjekk av kroppen for å se om manglende næringsinntak har ført til kroppslig sykdom.

Hva legen må sjekke ut

Sykehistorien, kroppsundersøkelsen og enkle blodprøver gjør det som regel mulig for legen å utelukke kroppslig sykdom som langvarig infeksjon, nevrologisk sykdom, diabetes, andre hormonforstyrrelser eller sykdom i fordøyelsessystemet. Det er også nødvendig å utelukke psykiatrisk sykdom som depresjon, angst, tvangslidelser, posttraumatisk stresslidelse (PTSD), rusmisbruk. Alvorlige spiseforstyrrelser har høy samsykelighet med depresjon, angstlidelser, tvangslidelser, personlighetsforstyrrelser, PTSD, og autisme spekter tilstander.

Legen trenger å vite om kostholdet ditt med detaljerte opplysninger om mengde mat og drikke til hvert måltid den siste tiden, spisevaner, samt måltidenes tidspunkt og varighet. Oppkast, toalettbesøk i tilknytning til måltider, bruk av avføringsmidler, vanndrivende medisiner eller rusmidler kartlegges. Hvor fysisk aktiv er du? Hvor mye trener du? Hvor motivert er du for å gjøre noe med den situasjonen du er i?

Legen må vurdere hvor mye muskler og fett du har på kroppen. Høyde og vekt må måles og sammenlignes med målinger på friske personer på din alder. Legen vil se etter fysiske tegn på anoreksi, som hudforandringer. Det kan også være aktuelt å kontrollere blodprøver, f.eks. kan du være uttørret, noe som kan medføre forstyrrelser i saltinnholdet i blodet. Det kan også være aktuelt å ta prøver for å utelukke andre sykdommer, f.eks. diabetes eller stoffskiftesykdom. Har du hatt anoreksi i mange år, vil det også bli tatt en test for beinskjørhet.

De viktigste tegnene

Etter å ha snakket med deg, undersøkt deg og tatt prøver, er følgende de viktigste tegnene på at du har anoreksi:

  • Du vil ikke holde kroppsvekten din innenfor anbefalt område for din høyde og alder? (Er vekten mindre enn 85 prosent av din ideelle kroppsvekt?)
  • Har du en intens frykt for å legge på deg og bli overvektig, selv om du er undervektig eller normalvektig?
  • Er du altfor bekymret over hvordan kroppen din ser ut? Avhenger selvfølelsen din av din vekt, og hvordan kroppen din ser ut?
  • Klarer du å innrømme at du har en alvorlig sykdom og at du er undervektig?
  • Har menstruasjonen vært borte mer enn tre måneder uten at du er gravid?

Ulike typer anoreksi

Man kan dele inn anoreksi i to typer: En kalles begrensende og den andre kalles overspising. Det går an å ha begge typer på ulike tidspunkt i sykdommen. Legen vil prøve å finne ut hvilken type du har.

  • Begrensende type anoreksi innebærer at du begrenser mengden mat du spiser, og du driver ikke og overspiser eller kaster opp.
  • Overspising innebærer at du nokså regelmessig overspiser og så kvitter deg med maten enten gjennom å kaste opp, ta avføringspiller eller trene det av deg.

Noen mennesker med anoreksi kvitter seg med maten som beskrevet, uten å ha overspist først. Disse har egentlig den begrensende typen anoreksi. Overspisingstypen likner på mange måter på bulimi. Omkring halvparten av de med anoreksi vil før eller senere få overspisingstypen.

Hvis du har anoreksi, kan det være tøft å snakke med en lege om det, selv om du kjenner og stoler på legen. Det kan hjelpe å ta med seg noen som støtte, når du går til legen.

Vil du vite mer?