Informasjon

Antidepressiva nedtrappingssyndrom

Noen ganger kan man i forbindelse med stans i behandling med antidepressiv medisin oppleve å utvikle plager knyttet til nedtrapping i medisinbruk.

Illustrasjonsfoto: Colourbox
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Hva er antidepressiva nedtrappingssyndrom?

Stans i behandlingen med antidepressiv medikasjon (antidepressiva) er noen ganger forbundet med utvikling av et såkalt "antidepressiva nedtrappingssyndrom" (syndrom betyr samling av mange symptomer). Symptomene kan være forkjølelsesliknende, søvnproblemer, kvalme, svimmelhet, forstyrret følesans og opplevelser av "elektriske støt" i hodet. Alle typer antidepressiva er rapportert å kunne gi slike reaksjoner, enten som følge av brå stans eller for rask nedtrapping av behandlingen. De mest brukte antidepressiver betegnes SSRI (Fluoxetin, Fontex, Citalopram, Cipramil, Paroxetin, Seroxat, Sertralin, Zoloft, Fevarin, Cipralex, Escitalopram), trisykliske antidepressiver (Klomipramin, Anafranil, Surmontil, Sarotex, Noritren, Sinequan) og MAO-hemmere (Moclobemid, Aurorix). Atypiske antidepressiver er Mianserin, Tolvon, Mirtazapin, Remeron, Wellbutrin, Zyban, Efexor, Venlafaxin, Venlix, Edronax, Cymbalta.

Kjennskap til antidepressivt nedtrappingssyndrom er viktig fordi selv om symptomene ofte er milde, kan tilstanden gi mye ubehag, fravær fra jobb, andre psykososiale problemer og unntaksvis kreve sykehusinnleggelse. Oversett diagnose kan føre til medisinske og psykiatriske feildiagnoser, og eventuelt utsette deg for unødvendige undersøkelser og medisinske behandlinger. 

Det er få sikre data på forekomst av tilstanden. I ulike rapporter varierer forekomsten fra 9% til 66%. Et rimelig anslag er at hver tredje pasient som behandles med antidepressiva, utvikler milde til moderate symptomer på nedtrappingssyndrom når behandlingen avsluttes.

Årsaker

Det finnes ingen sikker forklaring på antidepressiva nedtrappingssyndrom. Det finnes ikke systematisk innsamlede data, men syndromet synes kun unntaksvis å forekomme dersom behandlingstiden er kortere enn 6-8 uker. Risikoen er økt ved bruk av preparater med forholdsvis kort nedbrytingstid (eks. paroksetin) sammenlignet med de med lang nedbrytningstid (eks. fluoksetin).

Diagnostikk

Diagnosen stilles på grunnlag av sykehistorien. Syndromet innebærer en lang rekke psykiske og kroppslige symptomer og tegn. Symptomene varierer noe avhengig av hvilken type antidepressivum som brukes. Man støter oftest på tilstanden i allmennpraksis i forbindelse med stans av behandlingen med SSRIs, fordi det er den mest brukte preparatgruppen.

De vanligste symptomene ved stans i bruken (seponering) av SSRIs er svimmelhet, ubehag i magen, slapphet eller angst, "elektriske støt", tristhet, søvnproblemer og hodepine.

Tricykliske antidepressiver kan i tillegg føre til parkinsonistiske tegn (stivhet i kroppen, skjelvinger) og balanseproblemer.

Nedtrappingssymptomer opptrer typisk innen to til tre dager etter stans eller nedtrapping av behandlingen, men reaksjoner kan komme i løpet av timer etter bortfallet av den første dosen. Ubehandlede symptomer er vanligvis milde og går over av seg selv i løpet av 1-2 uker. I sjeldne men alvorlige tilfeller kan stans i behandlingen føre til sinnsforvirring, katatoni og alvorlige tankeforstyrrelser. 

Nedtrappingssyndrom kan oppstå ved skifte fra et antidepressivum til et annet. Hvis det nye medikamentet har andre egenskaper, kan nedtrappingssyndrom mistolkes som bivirkninger av det nye medikamentet.

Behandling

De fleste tilfeller gir som nevnt beskjedne symptomer og behøver ingen annen behandling enn informasjon om fenomenet.

En viss tilbakeholdenhet med bruk av antidepressiva

Selv om antidepressiva nedtrappingssyndrom rammer mindretallet av de som bruker antidepressiva, og vanligvis er mildt og forbigående, så bør man være varsom med bruk av antidepressiver i sin alminnelighet. Samtalebehandling og psykososiale tiltak må alltid vurders sammen med eller i stedet for medikamentell behandling. Legen bør kritisk vurdere nytten av korttidsbehandling med antidepressiver mot ikke-psykiske lidelser som irritabel tarm, vekttap, hodepine, søvnforstyrrelser. 

Risikopasienter

Pasienter kan fristes til å stanse behandlingen når de begynner å føle seg bedre. Dette disponerer både for tidlig tilbakefall av depresjon, og antidepressiva nedtrappingssyndrom. 

Dersom du behandles med antidepressivum, er det et godt råd å ikke stanse behandlingen for tidlig, fordi det øker risikoen for tilbakefall av sykdom. Det anbefales at symptomene behandles inntil det foreligger klar bedring. Det er også viktig å ta medisinen regelmessig - i noen tilfeller kan selv det å glemme én dose, gi ubehag. 

Avslutning av behandling

Selv om det ikke finnes forskning som sammenligner brå stans i behandlingen med avtrappende dosering, så anbefales gradvis reduksjon av antidepressiva. Du bør trappe ned medisineringen over 4-8 uker for å minske risikoen for plager. Ved rask opphør av behandlingen kan symptomer komme i løpet av få dager.

Det er mulig å trappe ned dosen raskere dersom dosen er lav, mens nedtrappingen bør ta lengre tid (tre måneder eller mer) etter langvarig vedlikeholdsterapi.

Medikamentell behandling

Når tilstanden opptrer og andre forklaringer er utelukket, er det viktig å vite at tilstanden er forbigående, at den ikke er alvorlig eller livstruende, og at det hele som regel vil være over i løpet av 1-2 uker.

Dersom tilstanden er så plagsom at det er nødvendig med behandling, anbefales oppstart med det samme medikamentet, og deretter en mer langsom nedtrapping. De mest plagsomme og alvorlige symptomene bør gå tilbake i løpet av to til tre dager etter gjenopptatt behandling, ofte innen 24 timer.

Dersom heller ikke langsom nedtrapping går bra, kan man forsøke å skifte fra et preparat med kort halveringstid (eks. paroksetin) til et preparat med lengre halveringstid (eks fluoksetin), og deretter trappe langsomt ned. 

Vil du vite mer?